Reddet av rutinen

Klassisk arbeidsseier.

KONSERT: LANDGRAAF (Dagbladet): Så dette er prisen man må betale for å ha vært konsistent blant verdens fremste konsertartister i over 30 år.

Frisk bris, tøff jobb


En gjennomsnittlig tøff dag på jobben snus til en slags arbeidsseier, men møtes med brumlende kritikker. Nå skal det sies at svenske Aftonbladet og Expressens toere (på en skala som går til fem) like mye var en anmeldelse av vindforholdene under Springsteens konsert på Pinkpop-festivalen (åtte sekundmeter = frisk bris) som en reell temperaturmåling på sceneformen til en av rockens hardest arbeidende veterantrupp. Man må prøve å se og høre gjennom vindkastene. Gjør man det, var det slettes ikke så ille.

På den annen side må en Springsteen-konsert nødvendigvis måles mot egne, tidligere bragder, selv om den kan og bør justeres for noen vesentlige parametre: festivalsettingen (uvant, Springsteen har knapt spilt på noen før), en ny og fortsatt ikke hundre prosent innspilt trommis (18-årige Jay Weinberg vikarierer for pappa Max) og det sedvanlige turnéåpningsrufset – som burde være marginalt etter en lang og nylig avsluttet Nord-Amerika-turné. Og så vinden da, som først og fremst gjorde lydforholdene vanskelige og opplevelsesreduserende.

Dypt i verktøykassa


Når konklusjonen er at det blir en arbeidsseier, så er det ikke minst imponerende å se Springsteens heltemodige innsats for å løfte prestasjonen. Litt som når Mick Jagger med egen kraft samler Rolling Stones i det faller fra hverandre nok en gang, lapper Springsteen showet sammen med voldsomt rutinert hånd. Og den er hele tida nedi den enorm verktøykassa av publikumsfrierier som er bunkret opp gjennom 35 år på veien med E Street Band.

Og glem ikke den supertrivelige, rent ut joviale settprofilen; en slags pubrockmaraton med jevnt tilsig av obskure publikumsfavoritter og coverlåter.

De er på mange måter verdens aller beste danseband på kvelder som dette, men balanserer det også med staute konserthøydepunkter som «The Ghost Of Tom Joad» (beste versjonen noensinne, med drypp av Seeger Sessions) og «I’m On Fire».

Sagt på en annen måte: ja, Bruce Springsteen og E Street Band har vært bedre før, men det er få som fyller stadionformatet med samme klasse selv på en litt tung dag.

Og intime Koengen i Bergen er en perfekt setting for profilen denne turneen ser ut til å ha.

Se livedekningen av konserten på Dagbladet.no og på twitter.com/svenovebakke