Reddet livet i siste øyeblikk

Jon Michelet (58) er på bedringens vei etter en alvorlig hjerteoperasjon i april i år. I dette intervjuet forteller han om den skremmende opplevelsen, og om hvilke tanker som dukker opp når man er døden nær.

LARKOLLEN (Dagbladet): - Jeg hadde aldri ligget en dag på sykehus i hele mitt liv. Men de siste par åra, før legen slo alarm, merket jeg stadig flere symptomer på at noe var alvorlig gærent. Jeg gikk i bakken under en bedriftsfotballkamp. Jeg svimte plutselig av under en spasertur. Jeg følte meg stadig mer sliten. Jeg begynte å få skikkelig vondt i magen uten noen påviselig grunn. Jeg fikk til og med ølmage, noe jeg er sterkt imot. Jeg drikker ikke engang øl! Jeg svømte plutselig mye saktere enn før. Jeg fikk skjelvetokter. På en tur til Sør-Afrika med Redaktørforeningen i mars følte jeg meg helt pinglete. Jeg hadde flaks. Den turen kunne fort tatt knekken på meg, sier Jon Michelet til Dagbladet.

- Hva sa legene?

- Lenge fant de ingen ting. Ikke før fastlegen min i Rygge sendte meg til røntgen og ultralyd i Fredrikstad. Da ble det slått alarm. Jeg ble sendt til Moss sykehus der de tappet ut 1,2 liter vann av høyre lunge og konstaterte at den oppsvulmede magen skyldtes vann som hadde lekket ut i bukhulen. En tøff polsk lege som bare ble kalt for Wojciech, tok meg med ned i en mørk kjeller, der jeg fikk se mitt eget hjerte på ultralyd. Jeg sa jeg syntes det så ut som et ubåtvrak med en flyndre inni, som sloss for livet for å komme ut. Han sa litt bryskt at det ikke var noen grunn til å spøke: Jeg hadde en alvorlig defekt i den såkalte aortaklaffen som regulerer blodstrømmen fra hjertet ut i kroppen. Klaffen måtte rett og slett skiftes ut.

- Hva tenkte du da du fikk høre det?

- Jeg tenkte at nå får du igjen for ditt skjørlevned. For 40 år med røyking, drikking og alt det der. Men det viste seg at det trolig er en genetisk feil, eventuelt en svakhet etter en infeksjonssykdom i spedbarnsalderen. Det ble hvisket i sykehuskorridorene om full transplantasjon. Heldigvis viste undersøkelse på Rikshospitalet at det ikke var noe tøys med blodåresystemet rundt hjertet, det som normalt er selve killer'n i slike tilfeller. Jeg kom i en hastekø på Riksen, og plutselig lå jeg på operasjonsbordet der.

- Fikk du tid til å bli redd?

- For å si det slik: Jeg hadde en viss nytte av å ha vært redaktør i Klassekampen i fire og et halvt år.

- Hvordan det?

- Jeg var blitt jævlig vant til å få dårlige nyheter. En slik jobb gir deg et godt utviklet overlevelsesinstinkt. Det kom godt med under hele hjerteprosessen. Selve operasjonen gir en stakkar skikkelig juling. Brystbeinet blir splittet og brettet til side og den opprinnelige hjerteklaffen blir fjernet. Den blir erstattet med en klaff av karbon og titan, dessverre det samme stoffet som golfkøller blir lagd av. Og jeg som er en rabiat motstander av golf! Jeg tror for øvrig det er lettere for meg å håndtere en hjerteaffære enn om jeg hadde fått kreft. Å få montert inn en mekanisk ventil er noe en gammel sjømann kan forholde seg til.

- Hvordan kjentes det etter operasjonen?

- Det var som om jeg hadde gått noen runder med tungvektsbokseren Muhammad Ali. Man blir mørbanka. I tillegg til den fysiske smerten og ubehaget, kom en psykisk reaksjon jeg ikke hadde regnet med. Jeg fikk trøbbel med å lese og skrive. Det var bare en normal, umiddelbar reaksjon. Men jøss så svimete jeg var. Første gang jeg våknet, fortalte jeg døtrene mine at jeg hadde besøkt vulkanene i Ecuador. Det hadde vært litt tungt å puste i høyden. Neste gang jeg gløttet opp, fortalte jeg at Clint Eastwood manglet en sokk og at han ikke fant gullklokka til kona si. Den overlater jeg til Freud å tolke.

- Fungerer hjertet normalt nå?

- Helt fint, selv om det slår et og annet slag for mye. Dessuten bråker ventilen! Hvis det er helt stille, kan den høres av folk på en meters avstand. Og hvilepulsen er blitt raskere og kraftigere. Den dunker og går som Vegard Ulvangs hjerteslag under femmila.

- Men alt dette er normalt?

- Ja, og jeg vil gi en blomst til det offentlige, norske helsesystemet. For meg har det fungert utmerket: fra fastlegen via sykehuset i Moss og til slutt operasjonen på Rikshospitalet. I stedet for å klage og sutre over bagateller, må vi gjøre alt for å bevare dagens system og sørge for at det ikke blir nedbygd eller klassedelt. Det påligger også pasientene å følge opp det arbeidet legene gjør med dem.

- Hvilke råd har du fått?

- Det første doktor Wojciech Mielczarek sa etter å ha konstatert livstruende hjertesvikt, var: «Du har røkt din siste sigarett.» Jeg fikk en følelse av at jeg skulle henrettes og ikke engang få lov til å ta en siste røyk, så streng var han. 26. mars stumpet jeg min siste sneip. Jeg har redusert alkoholforbruket til et par, tre glass rødvin av gangen. Jeg skjønte at det hadde skjedd noe da jeg fant en flaske konjakk i skapet som hadde stått der uåpnet i en hel måned. Jeg tar en blodfortynnende medisin som heter Marevan. Den må jeg ta hver bidige dag resten av livet og dermed kan jeg ikke gå på fylla.

- Har du ellers noen planer?

- Jeg skal prøve å komme opp i matchvekta på 75 kilo, etter å ha vært nede i 65. Og jeg akter å fungere tida ut som redaktør i Klassekampen, til 15. oktober. Deretter regner jeg med å skrive frilans for avisa. Jeg vil gjerne provosere litt. I det siste er jeg blitt litt for populær, synes jeg. Jeg kan ikke bli noen Michelet-bolle, heller, med glasur på toppen.

- Hva med romaner?

- Seinhøstes setter jeg i gang med en ny Thygesen-roman som skal ut i løpet av 2003. Det skal jeg klare. Noe av det som skjer etter en slik sjau som jeg har vært igjennom, er at man blir litt mer velordnet. Man lager målsettinger. Kanskje fordi man innser at tida er begrenset.

- Får Thygesen hjertetrøbbel?

- Nei. Det fortjener han ikke. Dessuten er han allerede uføretrygdet.

- Det er kanskje tankevekkende at du har skrevet en hel bokserie som på mange måter handler om å takle døden?

- Krim handler om død. Men mine bøker handler like mye om å overleve. Å bite seg fast. Å trosse døden med anstendighet og verdighet.

- Hva med din egen dødsangst?

- Jeg ble overrasket over hvor lite redd jeg ble. Jeg har kanskje kjempet mer med forståelse av døden enn jeg vet om. Men det fins netter da jeg ligger en halv meter over senga og lurer på om klaffen har løsnet og at blodet renner fritt. Da holder jeg dommedag over meg selv. Demonene dukker opp av mørket. Hva gjorde jeg feil? Hvilke misgjerninger har jeg på samvittigheten? Slike netter kunne jeg klart meg uten.

- Selv Arnulf Øverland skal ha blitt kristen på dødsleiet? Hva med deg?

- Jeg tror på det samme jeg alltid har trodd på. Jeg var i kontakt med noen sykehusprester. Jeg var sikkert et frelsesobjekt i stjerneklassen i deres øyne. Men jeg svarte at det eneste jeg tror på, er hvitveisens evne til å formere seg ved knoppskyting. Skal vi ha en Gud, må han gi oss noen svar, ikke skjule seg som en ørkengud bak skyer og sanddyner. Jeg ser ut i universet og tenker over det Stephen Hawking har sagt om menneskets lykke, dette at vi kan skue både mikrokosmos og makrokosmos på en gang. Den plattformen må vi ta vare på og føre videre til barn og barnebarn.

- Blir man mer glad i livet etter en slik opplevelse?

- Man får nye perspektiver. «Gracias a la vida,» som det heter i sangen. Takk til livet. Den første turen jeg gikk nedover hvitveisenga nedenfor huset mitt, gjorde meg så lykkelig at jeg grein som en unge. Det er selvsagt litt begrenset med naturopplevelser jeg kan regne med i framtida. Legen sa at jeg har vært på min siste lange tur i jungelen. Hva med ørkenen? svarte jeg. Men jeg vet ikke om jeg kan love at jeg vil holde meg. En dag skal jeg nok få med meg de vulkanene der nede i Ecuador.

TILBAKE TIL LIVET: Jon Michelet (58) er i ferd med å få tilbake kreftene etter en hjerteoperasjon. Foreløpig går han på aktiv sykemelding, men mangler ikke planer for framtida.