Redelig fra Balkan

Da Aschehoug forlag sendte Jo Nesbø og Espen Søbye til et krigsherjet Balkan i mai i år, var det som uavhengige sannhetsvitner med alle fullmakter.

NATO-landet Norge var i krig, og ideen om å la andre enn politikere og profesjonelle reportere bli hørt, var ikke dårlig. Et åpent prosjekt om en uoversiktlig konflikt - om bomberegn, flyktninger, om fortvilelse, håp og verdighet under kummelige forhold - alt dette ført i pennen av to fullstendige amatører på området. Ja, hvorfor ikke?

Tilbakeholden

Jo Nesbø har kalt sitt bidrag «Stemmer fra Balkan», og som forfatter spiller han selv en tilbaketrukket rolle. Hans person er ikke egentlig vesentlig, annet enn som medium for dem han møter på sin vei - og leseren fornemmer tristesse og kanskje en viss maktesløshet i språket.

Absolutt sympatisk, søkende og åpen - til tider nesten poetisk - er han i all sin ferd. Som når han oppsøker den jugoslaviske ambassadøren i Oslo for å skaffe visum, og møter en vennlig, men vemodig diplomat som ikke engang synes å vite at innenriksdepartementet i Beograd er bombet samme dag. «Han smiler det tristeste smil,» får vi høre. Og Nesbø har ikke hjerte til å fortelle om bombingen. Seinere møter han unge menn i Sarajevo som forteller at «The war was an excellent experience!», fordi man i krig rett og slett ikke har tid til å sørge. «Den gang var det eneste problemet at mennesker døde,» som forfatteren så nøkternt refererer.

Indignasjon

Espen Søbye, biograf og til daglig ansatt ved Statistisk sentralbyrå i Oslo, har valgt seg en ganske annen innfallsvinkel. Han skriver i dagboks form, og kaller sitt bidrag for et essay. Det gir ham større litterær frihet, og «Atten dager i mai» er uten tvil en rikere, men også mer problematisk tekst enn «Stemmer fra Balkan».

Ikke bare er den mer enn dobbelt så lang som Nesbøs. Den er også så mettet med statistisk materiale at poengene ofte forsvinner i tallenes vrimmel, selv når meningen er å påpeke misbruk av etniske kategorier. Sørby trekker det bare for langt av og til, slik han også gjør i forhold til egen indignasjon. Det virker anmassende når han ikke orker å se noen store, saftige jordbær - fordi de minner ham om «hauger med kjøttsår». På samme måte som han heller ikke kan gå på konsert i Wien uten å fastslå at «et symfoniorkester består av omtrent like mange mennesker som en vanlig NATO-splintbombe dreper når den slår ned i en flyktningkolonne». Den slags selvhøytidelige fakter kunne vi klart oss uten, i en ellers ærlig tekst som denne. For Sørbys stemme bærer i seg både kraft og innlevelse nok til å rettferdiggjøre hans litterære mandat, og vel så det.

Motsetninger

Nesbø og Søbye kan ikke sies å utfylle hverandre. Til det er de for ulike i temperament og anslag. Strengt tatt hadde de derfor passet bedre i hver sin utgivelse, heller enn som det svakt umotiverte paret de nå er. Begge er imidlertid redelige sannhetsvitner i sin omgang med plagede sjeler. I dette tilfellet holder det, både menneskelig og litterært.