PIRATER:Svenske soldater i korvetten Malmö pågrep somaliske pirater idet de forsøkte å kapre handelsfartøyet MV Antonis. Foto: Mats Nystöm/ Combat Camera/ Försvarsmakten/ SCANPIX 

BRUK FULL BYLINE
PIRATER:Svenske soldater i korvetten Malmö pågrep somaliske pirater idet de forsøkte å kapre handelsfartøyet MV Antonis. Foto: Mats Nystöm/ Combat Camera/ Försvarsmakten/ SCANPIX BRUK FULL BYLINEVis mer

Rederne går planken

Våre redere skyr det norske flagg når det gjelder egen flåte. Men de vil gjerne ha beskyttelse av rikets krigsskip, skriver John O. Egeland.

SKIPSREDER Jacob Stolt-Nielsen (79) er en mann med sans for direkte justis. Han vil henge pirater uten lov og dom, eventuelt senke skipene deres med mann og mus. I et innlegg i Dagens Næringsliv vedgår han at en slik praksis kan bety at sjøfolk, som holdes som gisler, vil miste livet i hevnaksjoner. På den annen side er det med krig som med omeletter: Det går ikke uten knuste egg, sier den modige rederen. Når Stolt-Nielsen hever krumsabelen, er målet at norske myndigheter skal gi militær hjelp til norskeide skip som trues av pirater i Adenbukta og Det indiske hav. Selv flyttet han til London på 50-tallet og har aldri sett seg tilbake. Selskapene hans har hovedsete i Luxemburg, skipene er registrert i skatteparadiser som Liberia og Caymanøyene mens milliardformuen diskret er plassert i Bermuda.

NOEN HEVDER man skal gjøre fratrekk for at Jacob Stolt-Nielsen er en mann som har levd lenge. Det går an å hevde det motsatte: At mannens lange erfaring i internasjonal skipsfart burde mane til refleksjon, ikke til rop på lynsjejustis. Uansett står vi overfor et fenomen av ubehagelige dimensjoner. Det handler om en stadig dypere kløft mellom det norske shippingmiljøet og resten av samfunnet. Rederne påberoper seg en internasjonal virkelighet der skatt er sosialisme og tvang. I 2008 fikk rederiene endelig skattefritak for skipsfartsinntekter. Bare en beskjeden tonnasjeavgift gjenstår. Det er ikke godt nok for den som vil gå på null. Derfor er mange redere villige til å kaste loss i forhold til hjemlandet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

PIRATVIRKSOMHETEN utenfor Afrika har avslørt noen svarte hull i skatteflyktningenes virkelighet. Jacob Stolt-Nielsen får neppe noen hjelp mot pirater fra Luxemburgs krigsmarine. Hvis den finnes, er den en flåte av barkebåter på et tjern der det svømmer karpe og abbor. Liberias flagg er i virkeligheten et stort advokatkontor i New York, og landets krigsressurser har historisk vært anvendt internt. Derfor kommer kravet om at Norge, som en betydelig skipsfartsnasjon, må bidra til de internasjonale aksjonene mot piratene. En norsk fregatt har allerede gjort dette, og det er aktuelt å gjenoppta oppdraget. Samtidig reiser det et spørsmål næringen ikke kommer unna: Er det rimelig at en militær aksjon skal betales av vanlige lønnstakere og norske foretak som betaler normal selskapsskatt? Det blir ikke mindre komplisert av at skipene ofte har en annen stats flagg og at eierselskapene ikke er norske.

DENNE KONFLIKTEN reflekterer en historisk dreining av Norge som sjøfartsnasjon. Norsk nasjonsbygging er uløselig knyttet til de maritime næringene og aktørene der: Sjøfolkene, rederne, skipsbyggerne, meklerne og leverandørindustrien. Den betydelige norske handelsflåten var det sentrale elementet i konsulatstriden som utløste unionsoppløsningen i 1905. Norges viktigste bidrag til den allierte krigføringen under annen verdenskrig var handelsflåten. Sentrale statsministere som Christian Michelsen, Gunnar Knudsen og Johan Ludwig Mowinckel var skipsredere. I tiår etter tiår var skipsfart en norsk hovednæring og uunnværlig for inntjening av fremmed valuta. Rederne ble pionerer i offshoreindustrien. De norske skipene var de mest avanserte og flåten ung og godt vedlikeholdt. Skipsrederne var norsk adel og handelsflåten et blafrende norsk flagg.

DET SNUDDE PÅ 1970- og 80-tallet. Den dype krisen i internasjonal skipsfart medførte at rederier gikk over ende med påfølgende konkurser, og jakt på skjulte formuer. Her inntraff to ting på en gang. Råttenskapen bak fasaden til enkelte praktrederier skapte dyp politisk mistenksomhet til hele næringen. Samtidig økte rederne takten i utflaggingen og bruken av skatteparadiser. Norske sjøfolk ble sendt i land og erstattet av billig arbeidskraft fra u-land. Skipsfart som et nasjonalt prosjekt gikk i oppløsning. Derfor skurrer redernes høylytte krav om marinebeskyttelse mot pirater. Den politiske og økonomiske gjensidigheten er døende.

I DAG ER skipsfarten nesten usynlig i norsk samfunnsliv. Den er fremdeles en betydelig internasjonal aktør, men posisjonen er svekket. Vi står i fare for å miste vår første internasjonale næring.