Redford med en dødball

Robert Redford slår nå en golfball ut i løse lufta og serverer en blanding av dameroman og «elsk deg selv»-bok.

Usedvanlig mye formålsløs golf i «The Legend of Bagger Vance» - endeløse vandringer fra hull til hull akkompagnert av vindens sus og søtladen heismusikk med bilder så gyle at fotografen må ha brukt alle sine myke filtre.

Egentlig er spillet det aktuelle bildet på velkjente temaer, som hvordan man bekjemper sine mørke demoner og gjenfinner seg selv og sin selvrespekt. Dette i depresjonens Savannah, Georgia. Et rikmannsspill symboliserer noe søkt fattigfolkets håp om å reise seg som fugl Fønix av asken.

Bortsett fra det har Matt Damon fått den utakknemlige jobb å spille Rannulph Junuh, golfvidunderet som etter første verdenskrig faller inn i svartsinn og alkoholisert kortspill. Han lokkes til dyst igjen når hele statens ære står på spill, og får hjelp av den mystiske caddien Bagger Vance (Will Smith), en utålelig veslevoksen guttunge, og ganske motstrebende av eks-kjæresten Adele (Charlize Theron).

Platt og treig

Dialogen kunne vært et samarbeid mellom Barbara Cartland og hvem den nå er som skriver selvoppbyggende bøker. Smith, stakkars, er belemret med brorparten av platthetene som her går for visdom, og ser ut til å befinne seg utilpass med å agere golfens svar på «Onkel Toms hytte». Likevel er det hans og Damons utstråling som redder det lille som er i dette 125 minutter lange misbruket av gode krefter.

Nå er det ingenting galt i verken å fri til våre sentimentale punkter eller å ty til velkjente temaer. Men når magiens glans er ikke-eksisterende i en film som nettopp krever at vi tror på selve eventyret i oss alle, ja, da gjenstår lite annet enn et slag golf.

Og kjære Robert Redford, vår gamle helt: forsvant du ned i hull nummer 18?

SURR OM GOLF:</B> Matt Damon og Will Smith på golfbanen