SETTER SPOR: Per Fugelli får skryt for sin genuine tilstedeværelse av artikkelforfatteren, som er legestudent. – De sterke ordene hans vil forbli noe av det viktigste som preger ferden vår videre, skriver hun. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet
SETTER SPOR: Per Fugelli får skryt for sin genuine tilstedeværelse av artikkelforfatteren, som er legestudent. – De sterke ordene hans vil forbli noe av det viktigste som preger ferden vår videre, skriver hun. Foto: Jørn H. Moen / DagbladetVis mer

Debatt: Per Fugelli som forbilde

Redningen kan være et forbilde, en som inspirerer. En som Per Fugelli.

Det er nettopp hans genuine tilstedeværelse som gjør at de sterke ordene hans vil forbli noe av det viktigste som preger ferden vår videre.

Meninger

I snart fem år har jeg vært medisinstudent i hovedstaden. Gjennom mange spennende semestre har kullet mitt blitt undervist i alt fra kompliserte biokjemiske prosesser til mer overordnede kliniske kjennetegn.

MEDISINSTUDENT: Emilie Sollie Rud. Vis mer

Fra første skoledag har vi blitt fôret med tidvis uforståelige teoretiske beretninger, og landets beste legespesialister har stått i kø for å servere oss sin nyeste forskning. Det har alltid vært knyttet prestisje til legerollen. Leger har gjennom århundrene hatt helt uunnværlige roller som helbredere og støttespillere for syke mennesker. I et stadig mer spesialisert helsevesen, og i en verden der pasienter ofte selv er eksperter på sine egne tilstander, sier det seg selv at det stilles høye faglige krav til doktorer.

Faglig kyndighet har – og vil alltid ha – en helt sentral rolle i yrkesgruppen vår. Som medisinstudent kan man drukne i avansert kunnskap og informasjon om medisinske behandlingsregimer, medikamenter og retningslinjer.

Uansett hvor mye tid man investerer i lesesalen, vil man alltid sitte igjen med en følelse av at man kunne ha lest enda mer. I en krevende studiehverdag kan redningen være et forbilde som gjør at man kommer seg gjennom selv de tyngste dagene. En som inspirerer, og tvinger en til å kjenne på indre følelser.

Fredag 10. februar holdt Norges mest kjente sosialmedisiner, Per Fugelli, foredrag for nåværende tiende semester. Iført sin tversoversløyfe – som nærmest er blitt hans ikoniske varemerke – satte han de klare, blå øynene i oss – en etter en – på en måte som ingen andre undervisere evner å gjøre. Per ser hver enkelt individ. Kanskje derfor er det så lett å bli glad i ham. Hver gang han hilser på mennesker han ikke kjenner, spør han etter navnene deres, før han tar det i sin egen munn på en anerkjennende og respektfull måte.

Siden 2009 har han kjempet en privat kamp mot en kreftdiagnose som hver dag tapper litt mer krefter av mannen med den store samfunnspolitiske stemmen. Når han står der i auditoriet på Ullevål sykehus, og tar tak i en stolrygg med begge hendene for å støtte seg, er det som om han gir absolutt alt og enda litt mer enn han egentlig har, for å servere oss medisinens virkelige gudestoff.

Tillit; det som har betydd aller mest for ham de siste åra i møte med utallige «engangsleger». Den diamanten som rager høyest i lege-pasient-forholdet, og som er menneskets følelse av at andres godhet og ærlighet er til å stole på.

Når applausen fyller rommet er knapt ett øye tørt, og det er nettopp hans genuine tilstedeværelse som gjør at de sterke ordene hans vil forbli noe av det viktigste som preger ferden vår videre. Dermed kan vår store legeguru danse sin siste dans vel vitende om at hans ord aldri vil bli glemt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook