Redningskvinnen

Når publikum blir hjemme, når forventede suksesser blir til sviende fiaskoer - ja, da er Anne Marit Jacobsen (54) grei å ha. Nå skal hun igjen redde Nationaltheatret.

- VET DU, JEG HAR MISTET TELLINGEN. Jeg stoppet på 235 på National, så var det åtte på Chateau Neuf, altså, pluss åtte. Så var det tjueåtte på Torshov, og turné med Riksteateret...

Plutselig avbryter hun seg sjøl.

- Nei, nå høres jeg ut som Gro. Hører du det?

- Harlem Brundtland?

- Ja. Hun trenger seg på hele tida. Vi har så like stemmer, det er helt vanvittig. Hvor mange forestillinger, ja. Altså, tjueåtte på Torshov. Det blir, eh, nei. Guri malla, det kan ikke være mulig. Det må nærme seg 300. Jeg tror jeg er den i verden som har spilt «Lilli Valentin» flest ganger. Å, så flott det høres ut!

«Lilli Valentin» er til nå spilt nøyaktig 261 ganger med Anne Marit Jacobsen. Og uansett hva hun sier: Dette vet hun med stor sikkerhet. Hun har alltid vært glad i tall.

- Jeg var helt rå i matte på skolen. Elsket tall. Jeg har bare litt vanskelig for å huske dem. Ellers var skoletida traumatisk. Ordentlig vond. Jeg led av dysleksi, ordblindhet, men ingen skjønte det. Det er forresten derfor jeg er blitt en så god skuespiller.

- Hva mener du?

- Jeg gjorde alt mulig for å sno meg unna timer med mye lesing. Jeg var helt fantastisk på avledningsmanøvrer. Og så var jeg mye syk. Mye hodepine. Jeg fikk mensen for første gang minst 28 ganger, som regel før norsk- og historietimene.

- Ble du mobbet for lesevanskene dine?

- Jeg var så morsom og gæren at det ikke ble oppdaget. Jeg dekket det til med selvironi. Seinere har jeg tenkt mye på hvor skummelt selvironi kan være. Det er en mangel på selvrespekt som er helt forferdelig. Ironi i forhold til egen kropp, fedme og sånn.

Jacobsen tar en pause.

Anne Marit Jacobsen

Født: 7. november 1946 i Oslo.

Familie: Datter av sangerinnen Randi Heide- Steen og billedhoggeren Torbjørn Jacobsen. Har en sønn, Torbjørn (26), som er musiker, og et barnebarn.

Karriere: Debuterte med «Narren og hans hertug» av Stein Mehren på Nationaltheatret i 1969. Det store gjennombruddet kom med rollen som Hedvig i «Vildanden» (Fjernsynsteatret 1970). Hun har spilt klassisk og moderne komedie og har markert seg som dramatisk skuespiller i Tsjekhovs «Onkel Vanja» og som Ki, hovedskikkelsen i «Kolbes reise» på Nationaltheatret. Jacobsen har også fått vist sitt musikalske talent i flere Montreux-programmer og fått mye skryt for sine opptredener i flere revyer.

leser: - På nattbordet nå ligger Ikea-katalogen. Og KK. - Kvinner og Klær, ikke Klassekampen. Jeg leser forresten også Klassekampen iblant. Men akkurat nå leser jeg «Store forventninger» av Charles Dickens. Den siste boka jeg leste var «Dronningen sover» av Ingvar Ambjørnsen. Jeg er veldig glad i ham. Han er virkelig en av de største. En gudbenådet forfatter.

ser på: - Jeg ser på Dagsrevyen. Men jeg begynner å bli mettet av tv. Det er det samme pisset overalt. Er en ganske dyktig zapper.

hører på: - Jeg er veldig glad i musikk og glad i å synge. Folkemusikk og jazz er favorittene. Men jeg liker også mye annet. Mye klassisk. Og så synes jeg det er kjempegøy å høre på hip hop. Rapputtrykket er fantastisk, så poetisk og rått på samme tid. Jeg har aldri hatt noe sterkt forhold til verken Beatles eller Elvis.

- Jeg synes det er trist å se komikere som spiller på fedmen sin. Det er ikke noe all right å være tjukk. Vet du hva som er den verste komplimenten jeg har fått? «Du, Anne Marit, jeg synes du kler å være tjukk.» Kan du tenke deg noe jævligere enn det? Man skal passe seg for å gi slike komplimenter.

VI ER PÅ THEATERCAFÉEN. Jacobsen vil ha entrectte. Med bearnés. Det samme hun spiste sist hun var her.

- Dere har ikke det, nei? Det er kanskje ikke så rart, det må være 20 år siden jeg var her sist, sier hun og ler så det lange håret, for anledingen samlet i en stram hestehale, danser. Hun spør og svarer, argumenterer for og imot - ofte nesten samtidig. Hun ler og fleiper. Helt som forventet. Litt mer uventet er den korte tida det tar fra en morsom replikk forlater leppene, til øynene fylles av saltvann. Eller sperres opp, og avslører et temperament som lett kan forveksles med sinne. Hun er kjent for det, og kan på uinnvidde virke skremmende. Men hennes venner påstår hardnakket at redselen er fullstendig ubegrunnet. Hun er et følelsesmenneske som ler og gråter like lett. Som hun også gjør i «Lilli Valentin».

- Er det noen i norsk teater som har spilt samme rolle så mange ganger?

- Lillebil Ibsen og Per Aabel spilte «Kjære løgnhals» veldig mange ganger. Men kanskje jeg slår dem nå?

«Lilli Valentin», Willy Russels monolog om en kvinne som prater med seg sjøl og kjøkkenveggen, hadde premiere i 1989 og er en av Nationaltheatrets største suksesser. Og Jacobsen er med rette stolt av det. Stolt av at hun, et stk. liten kvinne, igjen og igjen blir kalt inn for å rette opp økonomien til selveste National. Denne gang var det storsatsingen «Woyzeck» som ikke innfridde forventningene.

JACOBSEN VOKSTE OPP I OSLO. Mamma het Randi Heide-Steen og var berømt sangerinne. Pappa het Torbjørn Jacobsen og var billedhogger.

- Far døde altfor tidlig. Jeg var bare tjue. Mor og jeg fikk aldri snakket ordentlig sammen etter jeg ble voksen. Jeg skulle ønske jeg kunne hatt samme kontakt med mine foreldre som jeg nå har med min sønn.

Hun lener seg over bordet.

- Jeg er forresten blitt bestemor! Visste du det? Det er helt fantastisk. Jeg har virkelig god kontakt med min sønn, vi er gode venner, kjempebusser. Nei, det har nok noe med forskjellige generasjoner å gjøre. Min foreldregenerasjon snakket liksom ikke ordentlig med barna sine. Mor var så vakker, så beundret. Vent litt, sier hun og drar fram en mappe full av private bilder. - Du ba meg ta med noen barndomsbilder, men jeg tok med noen av mor også. Var hun ikke nydelig?

Bildet er fra en oppsetning av «Den glade enke», og viser en høyreist, nesten majestetisk kvinne, i en mørk selskapskjole dekorert med en diger påfugl.

- Hun var egentlig en varm kvinne, som jeg elsket over alt på jord. Men samtidig hadde hun vanskelig for å tilby den varme favnen. Da jeg ble eldre var hun ganske kritisk overfor meg. Hun syntes ikke jeg var diva nok. Og så var det dette med at jeg ikke var slank. Hun sa: «Du kan da ikke se sånn ut.» Det var veldig vondt, selv om jeg ikke tror det var vondt ment.

Jacobsen tar en slurk rødvin. Så smiler hun.

- Men hun fikk sett «Lilli Valentin» før hun døde. Hun var på den 100. forestillingen. Mor beundret meg veldig, men klarte aldri å si det direkte til meg. Likevel lærte jeg mye av henne. Og jeg lærte mye av tante Kari. Mens mor var litt snobbet, litt fisefin, var tante Kari veldig jordnær. Det elsket jeg.

Tante Kari het Diesen til etternavn. Jacobsen tilhører den kjente Diesen/Heide-Steen-klanen. Det overrasket derfor ingen at hun også satset på en teaterkarriere. Selv om noen prøvde å hindre det.

- Mor fortalte meg at Ella Hval, som satt i juryen da jeg søkte på Teaterskolen, forsøkte å gjøre alt som sto i hennes makt for at ikke flere fra Heide-Steen-slekta skulle komme inn i teatermiljøet. Seinere fortalte Hval meg at hun var veldig glad for at hun ikke lyktes, sier hun.

Men allerede før hun var ferdig på skolen, fikk Jacobsen et tilbud som ga karrieren hennes en flying start .

DEN 7. SEPTEMBER 1970. Først hadde Geir Børresen og Vibeke Sæther spurt barna «Kanskje du trenger en pjusk-ruske-snusk?». Så hadde Kjell Arnljot Wig kommentert dokumentaren «Scott-ekspedisjonens undergang». Anton Blom hadde snakket med den vesttyske forbundspresidenten Gustav Heinemann, Dagsrevyen og værmelding hadde kommet og gått. «I kveld viser Fjernsynsteateret framsyninga {lsquo}Vildanden' av Henrik Ibsen. Dei som er med: Grosserer Werle: Georg Løkkeberg. Gregers Werle: Espen Skjønberg. Hjalmar Ekdal: Tor Stokke. Hedvig: Anne Marit Jacobsen.» Da forestillingen ble avløst av Kveldsnytt to og en halv time seinere, var ingen i tvil. En ny stjerne var født. Kritikerne var over seg: Dette var tidenes Hedvig. I koret av gratulanter merket Jacobsen seg spesielt skuespillerkollega Nils Sletta.

- Han inviterte meg hit til Theatercaféen etter å ha sett meg på tv. Jeg var ikke så interessert i utgangspunktet, men han var jaggu meg sløy. Kjempesjarmerende. Underfundig. Trolsk. Jeg har alltid vært fascinert av folk med bakgrunn i folkemusikk. Vi har hatt det fryktelig moro.

Møtet på Theatercaféen resulterte i et langt samboerskap og sønnen Torbjørn. Han tilbrakte store deler av barndommen med forskjellige barnevakter, når han da ikke var med på teateret. Slik er livet for skuespillerbarn.

Jacobsen fortsatte å jobbe, og suksessene kom på lang, pen rekke. Både på scenen og på tv. Midt i november 1986 hadde Holbergs «Den vegelsinnede» premiere. «Anne Marit Jacobsen bærer en hel Holberg-komedie alene med sitt gjøglertalent,» skrev Dagbladet.

Kort tid etter smalt det.

- Det var helt sinnssykt, det kjøret. Jeg hadde jobbet dobbelt og trippelt i flere år.

Jacobsen rister oppgitt på hodet.

- Jeg forsøker å si til de unge skuespillerne at de må passe seg. At de ikke må ta på seg for mye. Det tar så lang tid å bli bra igjen.

- Hvor lang tid tok det deg?

- Jeg var sykemeldt i et helt år. Jeg trodde rett og slett jeg skulle bli gal. Jeg bare grein og grein. Jeg greide ikke snakke med mennesker, jeg orket ikke se på dem. I tillegg til det ytre presset hadde jeg lagt bånd på temperamentet mitt altfor lenge. Det er det ikke lurt å gjøre. Da blir man sjuk. Det ble i hvert fall jeg. Det var rett og slett utbrenthet. En helt klassisk depresjon, forårsaket av for mye press. En stund var jeg redd for å miste min humoristiske sans.

- Det har du ikke gjort?

- Nei, erru gæren!

- Og du er frisk og rask?

- Ja. Jeg har fått veldig mye hjelp av alternativ medisin. Men det er mye humbug og rent kvakksalveri der, så man må være veldig forsiktig. Jeg får sånn lymfedrenasje...

- Hva for noe?

- Lymfedrenasje. Jeg får påsatt sugekopper rundt om på kroppen. Det hjelper mot muskelsmerter og stimulerer blodsirkulasjonen. Akkurat nå går jeg på grønne alger. Sun Clorella.

Hun lener seg over bordet og gjentar stavelse for stavelse: - Clo-rell-a.

- Og det var reklamen. Apropos...

- Om jeg gjør mye reklame? Jeg debuterte i en reklamefilm for fyrstikker. «Piken med tennstikkene». Da var jeg ikke gammel. Siden har jeg ikke gjort reklamefilm. Men jeg gjør reklamespotter for radio som bare faen. Man tjener ikke så bra på Nationaltheatret.

- UTSEENDE OG VEKT, sier Jacobsen.

Ansiktet er hardt, leppene klemt sammen. Hun har nettopp fortalt om sin største opptur som skuespiller, da hun fikk hovedrollen i «Kolbes reise» av Åge Rønning. Det var første gang hun hadde fått de hun kaller en «seriøs og voksen» rolle. Første gang hun følte hun ble «respektert som et voksent menneske». 30 år gammel. Hvorfor hadde hun ikke fått «seriøse og voksne» roller før?

- Utseende og vekt, sier hun.

- Kom igjen. Det stemmer vel ikke?

- Jo, det gjør det! Det er sånn det er, sier hun og retter seg opp. - Ok. Nå kan jeg si det. Jeg har vært for tjukk. Jeg er en kjempeskuespiller, men jeg har vært for tjukk.

- Modellbransjen, filmbransjen, greit. Men også i teateret?

Jacobsen nikker energisk.

- Arild Brinchmann sa at jeg måtte passe meg. Og det var før jeg veide seksti kilo. Jeg kan ellers ikke skjønne, jeg fatter ikke, hvorfor jeg ikke har gjort noen av de store rollene fra verdensdramatikken. Alle spør meg om det, og svaret er enkelt: Jeg har vært for tjukk. Dette har kostet meg veldig mye. Mange av mine frustrasjoner stammer herfra. Det er altfor mye A4 blant skuespillere på kvinnesiden. Ikke på mannssiden. Der kan man godt være førsteelsker og veie 150 kg. Se på Gérard Depardieu. Han er ikke akkurat den tynneste for tida. Heller ikke den peneste. Men han er samtidig nydelig, fordi han har den indre gløden. Og det har jeg også. Jeg kommer til å sprekke hvis det ikke skjer noe.

Ja, trollet sprekker snart!

- Kanskje du burde spisse albuene?

- Jeg tror ikke - jeg håper ikke - at det er derfor folk får roller. Jeg orker ikke slå i bordet og smelle med dører. Da blir jeg bare enda mer lei meg. Men nå skjønner jeg hvorfor eldre, kvinnelige skuespillere ofte har det vondt. Det er som å ha en motor inni seg, som gjerne vil, men aldri får lov. Det blir som å ta fra en musiker instrumentet hans. Eller penselen fra en maler. Nå må vi skifte tema, før jeg begynner å grine. Jeg er så veldig, veldig engasjert i dette!

Jacobsen smiler, men øynene er våte.

- Når har du vurdert å hoppe av hele skuespillerkarusellen?

- Aldri!

Svaret kommer som et skudd og i følge med et sånt «er-du-helt-idiot»-blikk.

- Hadde jeg gjort det, hadde det gått kjempedårlig med meg. Det å spille teater er blitt som en nær venn for meg. Nei, som en elsker. Jeg elsker det. Hvis jeg ikke får lov til å gjøre det, blir jeg syk.

Det ser ikke ut til at Jacobsen blir syk med det første. En Prøysen-forestilling står på planen - og så har hun jo alltid «Lilli». Det er i første omgang satt opp 15 forestillinger. Så er det - slutt? Jacobsen er forsiktig med å bruke store ord. Hun har allerede tatt farvel med «Lilli» flere ganger.

- I mine svarteste stunder, når jeg ikke får spille Hedda Gabler på National, tenker jeg: - Faen, Marit, du kan jo gå ut og gjøre hva du vil! Jeg skal ikke grine for mye eller for lenge. Vær sikker.

JACOBSEN SER PÅ KLOKKA.

- Jeg er så forelsket, og det er nesten tre timer siden jeg gikk hjemmefra, sier hun. Og føyer unnskyldende til.

- Det er bare en måned siden vi møttes. Det er derfor jeg er litt sånn på tuppa.

Hun skyver stolen bakover og setter seg helt på kanten. - Men det går nok litt over om noen måneder. Det gjør det jo alltid, ikke sant?

Hun reiser seg.

- Så er det en ting til. Du skjønner, jeg pleier å sette på radioen når jeg går ut, sånn at han ikke skal føle seg så alene. Men i kveld glemte jeg det. Derfor har jeg ikke noe valg. Tiko er bare seks måneder gammel, og selv om han virker mye eldre, bør ikke så unge valper være for lenge alene.

NORSK-FINSK TURLAG: Anne Marit Jacobsen, norsk skuespiller og Tiko, finsk lapphund.
GRÅT: - Jeg så noen videoopptak fra «Lilli Valentin» forleden og ble veldig rørt over meg sjøl. Det var så bra at jeg begynte å grine.