Redusert folkemakt

De nyvalgte lederne for Sosialistisk Ungdom og Unge Høyre, Audun Herning og Torbjørn Røe Isaksen, tar her stilling til tre grunnleggende spørsmål i norsk politikk i årene fremover.

SAMTIDIG SOM

de folkevalgte organene gir fra seg makt, og forskjellene mellom partiene oppleves som ubetydelige, er det en synkende andel av befolkningen som velger å forholde seg til partipolitikken. Antall beslutninger synker ikke, de blir bare tatt andre steder enn i demokratisk valgte organer.

1 Er det plass til verdier og

ideologi i norsk politikk?

I dag handler politikken om ideologi og verdier, men noen ønsker å skjule dette bak et teppe av enkeltsaker. De ønsker at samfunnsutviklinga skal framstå som noe naturlig og låst. Margaret Thatchers TINA - There Is No Alternative - leies fram av høyresida i Norge. En høyreside som ikke begrenser seg til partiet Høyre, men som også omfatter gjengen i Næringslivets Hovdorganisasjon og deler av Arbeiderpartiet. Uten en diskusjon om hvilke verdier og ideologier som legges til grunn, blir politikken nødvendigvis redusert til en krangel om enkeltsaker. Det er de mest privilegerte i samfunnet, de med makt til å tvinge gjennom sine interesser, som tjener på dette. Rypejakta og bryllupsfestene til den norske makteliten er sikkert hyggelige, men kan neppe sies å være demokratisk valgte organer. Uten en åpen diskusjon om samfunnsutviklingen er det allikevel her mange av de viktigste beslutningene blir tatt.

Når de som bestemmer ikke kan stilles til ansvar overfor folket, er det ikke rart at folk føler seg maktesløse. Opplevelsen av egen innflytelse og oppslutningen ved valg henger nøye sammen. Det er ikke nødvendig å se lenger enn til vår egen hovedstad for å oppdage dette. Forskjellen i valgdeltakelsen på Oslos øst- og vestkant viser først og fremst forskjellen på hvordan innbyggerne i Oslo ser på seg selv og sin mulighet til å påvirke samfunnet.

2 Finnes det en framtid for

partipolitikken?

Ja, men det er opp til partiene å realisere den. Hvis Ap og Høyre skal bytte på å føre den samme politikken, samtidig som sentrumspartiene skal prøve å klemme seg ned mellom disse, blir det ganske tåkete. Skal partipolitikken ha noe for seg må det være fordi den skal gjøre det lettere, ikke vanskeligere, å velge side. Partiene må være klare på at de står for reelle valg. De må innrømme at de prioriterer. For sosialister betyr det at vi må være konsekvente på at vi står for omfordeling, ikke utdeling. For den politiske høyresida betyr det også omfordeling - men med omvendt fortegn. Selv om det er skremmende å se at de unge konservative ønsker større forskjeller, er det i det minste gledelig at de er ærlige nok til å innrømme det.

3 Beveger vi oss mot en

elitepolitikk?

Ja og nei. I dag er problemet at altfor få bestemmer altfor mye - og at de ikke nødvendigvis står til ansvar for noen andre enn seg selv og sin egen lommebok. Bare deler av den eliten som tar de politiske beslutningene i Norge, er valgt av folket. Det er denne utviklingen de voksende folkelige bevegelsene mobiliserer mot. Spørsmålet om vi beveger oss mot mer eller mindre elitestyre avgjøres om det er de lukkede styrerommene eller de folkelige bevegelsene som vinner fram.

OM VI BEVEGER

oss mot en elitepolitikk for partiene er avhengig av i hvilken grad vi greier å åpne politikken for ideologisk diskusjon og større mål. Hvis den politiske dagsorden settes av førstesida i Dagbladet, og debatten i etterkant krever at alle debattantene skal kunne alle detaljer i saken, er det bare en liten elite som har mulighet til delta. Hvis det derimot er hvilke verdier og interesser som skal vinne fram som diskuteres, åpner det for at mange flere kan være med, og føle at politikken angår også dem.