Redusert PJ Harvey

PJ Harvey er best når hun flekker tenner og slipper desperasjonen løs, som om hun har fanden i hælene. På Rockefeller i går ble det litt for trygt.

Polly Jean Harvey har en bra kvartett i ryggen, men demonen i seg hadde hun lagt igjen backstage. Det kan kanskje forklares med at hun har influensa, men til tross for dette har hun neppe sett sunnere ut.

Nattsvart univers

Konserten hadde absolutt sine høydepunkter, men ble ikke 100 prosent fullendt.

Musikken er spenningsmettet, med like kraftige motsetninger som hennes ravnsvarte hår mot den britiskbleke huden.

Konserten åpnet rolig og dystert. PJ messet og forsøkte å mane fram demoner, men hun fikk oss aldri riktig inn i transen - inn i sitt nattsvarte univers. Først midtveis i den vel en time korte konserten løsnet det, og det med «66 Promises».

Da «Down by the Water» og «Sheela» kom, som de to siste låtene, stemte alt. Da fikk vi følelsen av at hun balanserte på piggtråd - brått var den litt sløve knivseggen blitt sylskarp, men da var det litt for seint.

Kvinnelig Cave

PJ Harvey har en tydelig historie: For ti år siden kom en nærmest anorektisk og vever skikkelse inn på rockscenen. Men i motsetning til sin spinkle framtoning glefset hun som en mannevond rottweiler.

Etter debuten «Dry» i 1993 på et mindre selskap, erobret hun gradvis publikum med «Rid Of Me» (1993), men hennes virkelige gjennombrudd kom med «To Bring You My Love» (1995).

Deretter har hun gitt ut ytterligere to album; «Is This Desire?» (1998) og «Stories From The City, Stories From The Sea» (2000), som viser en mykere og litt ufarligere artist enn den vi først ble kjent med.

PJ Harvey er fremdeles det kvinnelige motstykket til Nick Cave. Hun har flere søstre i ånden: først og fremst synes Patti Smith å være hennes mørke ledestjerne.

<B>BRA, MEN...:</B> En av 90-tallets sterkeste kvinner på rockescenen gjestet Oslo i går. PJ Harvey viste gode takter, men manglet den desperate, magiske kraften hun er i besittelse av.