Referansen som ble borte

«Slik jeg kjente Øystein Rottem, tror jeg det må være riktig å si at mannen var skapt til å være litteraturkritiker. Det er to grunner til det.»

I DAG ER DET 60 år siden litteraturviteren og kritikeren Øystein Rottem ble født, og litt over ett år siden han døde. I tilbakeblikk er det lett å se at Rottems posisjon som litterær autoritet og referansepunkt neppe lar seg erstatte. Samtidig er det interessant å se hvordan han gjennom sitt lange virke som lesende og skrivende menneske bidro til å videreføre og utvikle noen av de mest utfordrende sidene av selve kritikerrollen. Gjennom ganske nøyaktig 20 år som ledende kritiker i Dagbladet, og før det i Arbeiderbladet og Ny Tid, fikk Øystein Rottem en unik plass i den norske, litterære offentlighet. Han var virkelig hovedanmelder i ordets rette forstand, og hans innsats var avgjørende for at Dagbladet gjennom alle disse årene klarte å beholde sin posisjon som en viktig kulturavis. Alle som har bedrevet kulturjournalistikk vet at litteraturen - og litteraturkritikken - har en framskutt plass aller øverst på det kulturelle avisparnasset. En slik plassering gir selvtillit, og Øystein Rottem var på ingen måte blottet for selvfølelse verken på egne eller litteraturkritikkens vegne. Da jeg selv i noen år på 1990-tallet hadde ansvaret for å redigere Dagbladets bokanmeldelser, fikk jeg da heller aldri være i tvil: Det var Øystein Rottem som var avisas viktigste kritiker. Slik var det allerede da jeg begynte, og slik fortsatte det også etter min tid i avisa.

MEN DETTE ER IKKE ikke en rolle eller posisjon som man blir forært, ferdig utviklet. Tvert imot. Rollen som Dagbladets hovedanmelder er en rolle som skal defineres, fylles og videreutvikles av den som til enhver tid måtte være kallet. Den krever med andre ord en god rolleforståelse, og nettopp her tror jeg mye av forklaringen på Øystein Rottems unike posisjon må finnes. For hvis det var en ting han hadde reflektert over, så var det sin egen rolle som kritiker. Og som dagbladmenneske. Slik jeg kjente Øystein Rottem, tror jeg det må være riktig å si at mannen var skapt til å være litteraturkritiker. Det er to grunner til det. Den ene er faglig, den andre er personlig. Og de kan ikke holdes fra hverandre.

ØYSTEIN ROTTEM ble cand.philol. i 1976, og hadde de neste åtte årene sitt virke som stipendiat og amanuensis ved Universitetet i Tromsø. Som den ekte sekstiåtter han var, trivdes han som fisken i vannet i det radikale og relativt ferske universitetsmiljøet i byen. Samtidig fikk han anledning til å utdype sin livslange fascinasjon for Knut Hamsuns forfatterskap, og fant her anvendelse for sitt modernistiske og ideologikritiske litteratursyn. Politisk sett var Rottem aldri i tvil om sitt eget ståsted, trygt plassert på venstresiden av den politiske delelinjen. For ham var dette imidlertid et ståsted som forpliktet utover det teoretiske. Det var et viktig poeng for Rottem at litteraturen alltid sto i kontakt med sitt samfunn og sin samtid. Den rent esoteriske lesning var ham derfor fremmed, med mindre en slik lesning kunne åpne for helt ny faglig innsikt. Og ikke minst viktig: Han framholdt at all litteratur representerer en holdning. Og at den spiller en rolle. Det er ikke vanskelig å forstå at han med et slikt utgangspunkt må ha følt seg fascinert og tiltrukket av den kulturradikale tradisjonen i norsk og nordisk kulturliv. Derfor var også hans biografi om Sigurd Hoel fra 1991 preget av en helt usedvanlig entusiasme og innlevelsesevne overfor den biograferte, uten at dette på noen som helst måte sto i veien for vitenskapsmannens faglige distanse til sitt objekt. Øystein Rottem så nok mange fellestrekk mellom Sigurd Hoels og sin egen bakgrunn og rolle.

DA HOEL-BIOGRAFEN utkom, hadde Øystein Rottem allerede i mange år bodd i København. Ankomsten til Danmark i 1985 representerte et brudd som på samme tid var dramatisk og riktig, både privat og faglig. At trønderen Rottem skulle finne seg like godt til rette i København som i Tromsø, overrasket ingen som kjente hans personlighet og lynne. København ble hans by, og han ble byens mann. Noe han ikke minst viste ved i løpet av få år å skrive hele tre bøker i grenselandet gastronomi/kulturhistorie, med København som utgangspunkt. Men Øystein Rottem hadde også et behov for distanse til det norske litterære miljøet som var både reelt og gjennomreflektert. Etter hvert som hans posisjon som samtidens store kritikerautoritet vokste, ble det viktig for ham å befinne seg i god avstand fra det Sigurd Hoel kalte «den indre ring i Oslo»: «fra avisene til forlagene, derfra til teatrene, videre til kafeene, tilbake til avisene, og sånn omigjen.» Øystein Rottem fant pusterom i København. Her slapp han å gå i ring. Og her fikk han ro til å utfolde sin voldsomme arbeidskapasitet. Ved siden av bokanmeldelsene fløt det en jevn strøm av foredrag, vitenskaplige artikler og boktekster fra skrivestuen på Østerbro. De tre nyskrevne etterkrigsbindene av «Norges Litteraturhistorie» representerer i seg selv en arbeidsinnsats stor nok til å fylle flere årsverk. Men for Øystein Rottem var det aldri snakk om å ta pause fra det daglige avisanmelderiet. Samtidig videreutviklet han hele tiden sin egen kritikerrolle. Han var en kritiker som tok i bruk hele seg i arbeidet. For Rottem var det et sterk og tydelig sammenheng mellom liv og litteratur. Hans egen personlige utvikling hang nøye sammen med lesning og lesemåter. Det var med på å gjøre hans kritikergjerning både menneskelig nærværende og faglig reflektert. Det er denne kombinasjonen av autoritet og åpenhet, av formidlingsevne og teoriglede, av følsomhet og robusthet, av inkludering og strenghet som ga Øystein Rottem en slik enestående gjennomslagskraft som litteraturkritiker.

DET ER INGEN TILFELDIGHET at en av hans nærmeste venner og kolleger var Steinar Hansson. Også han et skrivende menneske, med et lidenskapelig forhold til litteratur og journalistikk. For dem begge gjaldt en ting: Litteratur er viktig. Da må kritikken av den bli oppfattet som like viktig. Litteraturen var viktig for Øystein Rottem. Derfor ble han selv en så viktig litteraturkritiker.Øystein Rottem opplevde, til tross for at han døde altfor tidlig, å få en plass som den viktigste referansen innenfor samtidig, norsk litteraturkritikk. Det er en plass som fremdeles står åpen, og som trolig vil bli stående åpen svært lenge. Og uansett hvor mange dyktige litteraturkritikere som måtte komme til: Personligheten Øystein Rottem lar seg aldri erstatte.