Referansene i orden

Retropop og country fra amerikansk skuespiller.

CD: Skuespiller Zooey Deschanel (28) – sist sett i katastrofefilmen «The Happening» – har hatt en sangfugl i magen. Nå er den fri, og resultatet er langt fra noen katastrofe, egentlig. For «Volume One», der hun har teamet opp med folkmusikeren M. Ward, er ganske ålreit lytting – dersom man liker referansene.

Jentepop

For dette er i all hovedsak referansepop. Som låtskriver forsøker Deschanel å legge seg ganske tett opp til solsida av popmusikkens historie – nemlig 60-tallet. Det var blant annet ei tid da karer med skjorte og slips svettet i kontorbygningen Brill på Manhattan, i gjentatte forsøk på å tenke fram neste ukes singelhit. Zooey forsøker, hun også. Et av høydepunktene på denne skiva er i hvert fall girl group-låta «I was made for you», som kommer med harmonisang, twangy gitarer og markante rytmer. Zooeys småskeive, ungpikeaktige vokal funker godt: Langt fra sjelfullt, men Lesley Gore var da heller ingen soulvokalist?

Hjemmegjort

Likevel er det vokalprestasjonene man henger seg opp i – i hvert fall ved første gjennomlytt. Åpningssporet «Sentimental heart» er ei flott, melankolsk låt, som eskalerer inn i en avslutning Brian Wilson ville rødmet av. Men Beach Boys-sjefen ville nok stilt strengere krav til strandguttas skjønnsang. Likevel – hjemmegjort er ofte velgjort. Her er mange gode oppskrifter: «Change is hard» er en countryballade à la Nashville – og «This is not a test» er en popsang Jeff Lynne kunne ha produsert på seint 80-tall. En samtidig referanse kan være Las Vegas-jenta Jenny Lewis – selv om Zooey har et stykke igjen før hun blir like god.