Referanseråning

Dette må være årets mest bandnamedroppende musikkanmeldelse.

Les alle musikkanmeldelsene

CD: I følge musikk-konjunkturene er det egentlig på tide at post-post-punk-bølgen snart fisler ut. Etter suksesshistorier som Interpol, !!!, TV on the Radio, for ikke å snakke om Franz Ferdinand, skulle man tro bandpjokkene snart ville finne andre band å kopiere enn postpunkheltene Joy Division og Gang of Four.

Men den gang ei.

Musikkinspirasjon

Britiske Bloc Party gir isteden begrepet musikkinspirasjon ny mening. På debutalbumet «Silent Alarm» stjeler de fra absolutt alt og alle. Som en rockens DJ Shadow konstruerer de musikkmontasjer av andre bands velkjente låtgrep. Glassklare New Order-riff og gymnastiske Liquid Liquid-rytmer settes sammen med dystermørke Public Image Ltd.-basslinjer og Pixies-aktige låtstrukturer.

På neddempede «Blue Light» synger vokalist Kele Okereke som en blanding av The Cures\' Robert Smith og Blurs Damon Albarn.

Friskt

Ellers har stemmen hans samme hastige kunstrockdesperasjon som Talking Heads\' David Byrne. Tro til sjangeren har Bloc Party også en politisk slagside. På den marsjerende «The Price of Gasoline» ønsker de - politisk korrekt nok - George Bush dit peppern gror.

Men selv om Bloc Party nasker mer enn «Rakkerungene», er ikke «Silent Alarm» uoriginal. London-gutta har så mye teft når de stjeler gitarriff og er så kompetente når de snekrer sammen låter, at lydbildet faktisk blir friskt som vademecum.

På den fandenivoldske «The Pioneers» har de til og med stjålet det beste partiet fra U2-hiten «Beautiful Day».

Lenge leve kopistene!

INSPIRERT: Britiske Bloc Party gir begrepet musikkinspirasjon ny mening. På debutalbumet stjeler de fra absolutt alt og alle, skriver vår anmelder.