Refererende krigsroman

Hun er kommet til krigsårene i årets bok. Slik blir «Lenker» både en beretning om krig og om vanskelige famileforhold.

Nå er hverken krigslitteratur på norsk grunn eller hjemstadsdiktning udyrket mark. Den som går til Elstad for å finne nytt stoff, vil nok gå forgjeves. Det måtte da være for å oppdage at det var en forsiktig krig de utkjempet i bygdelagene der hun holder seg: Å gjemme bort et jaktgevær eller to, (som det ikke er meningen å bruke i krig), noen sauer de nødig vil ha med i opptellingen, et radioapparat de har stor møye med å stikke unna.

Slekta

De tuskhandler ikke _ det måtte da være noen egg og en smørklatt de bytter i tobakk. I det store og hele vet de hvem de så noenlunde kan stole på, vanskeligheter oppstår først når slekt er involvert.

Det er riktig som det står i baksideteksten, «for Julie og hennes familie er det ingen mangel på begivenheter som hører den vanlige tilværelsen til». Fødsler og begravelser, gårdsdrift, en voksende familie, staute sønner og vellykkede småpiker, småkrangel om stort og smått, som de sier sin vant tro, skal snakkes om når tiden er inne.

I stykker

Nei, Julie har det ikke helt greit, og det gjør ikke situasjonen bedre at hun i stadig større grad får for seg at fasaden må holdes i orden og at de halvvoksende sønnene må holdes i ørene. Så langt hun kan rå med det. Forholdet til en bestevenninne, som har vært hennes fortrolige, går i stykker, fordi hun stadig har sønner som losjerer hos en svoger som er partimedlem, forøvrig visstnok ren som vann, som har hus i et nedbrent Kristiansund.

Eller med andre ord: Den som venter oppgjør i Duuns format, venter forgjeves i denne boken.

Elstad skriver nokså refererende, det er karakteristisk at hun referer avisartikler når hun skal skildre krigshistoriske og politiske kommentarer fra de første etterkrigsårene.