Refleksjoner om gransking

DEN OFFENTLIGE debatten etter rapporten om UDI gir grunnlag for visse refleksjoner om gransking. Man kan få inntrykk av at mange ser en rapport fra en kommisjon som en endelig dom. Men det er ikke nytt at det står til dels kraftig strid om innholdet av rapporten til en offentlig granskingskommisjon. Stikkord som Politivoldsaken, Lundkommisjonen, Mehamn, Scandinavian Star og Partnair burde vekke noen assosiasjoner. En granskningsrapport er ingen dom, og en granskingskommisjon har ikke domstolenes autoritet til å sette et rettskraftig punktum.Rapport fra en granskingskommisjon er på den annen side ikke et partsinnlegg. Til forskjell fra personer omfattet av en gransking, enten de kritiseres eller ikke, har ikke medlemmene av en kommisjon noe å forsvare med sin rapport. Hvis kommisjonsmedlemmene tas fra en krets utenfor de faglige og politiske miljøer knyttet til det saksfelt som granskes, har de heller ingen faglige eller politiske posisjoner som kan gi utgangspunkt for vurderinger av hva de bør si og hva de ikke bør si. I dette minner kommisjonsrollen mer om dommerrollen enn for eksempel om advokat- eller partsrollen.

EN OFFENTLIG oppnevnt granskingskommisjon er et forvaltningsorgan og underlagt forvaltningsrettslige regler som skal sikre grundighet, rettssikkerhet og offentlighet. Jeg kan ikke snakke for andre kommisjoner, men kan for egen del si at vi praktiserte dette slik at vi innhentet alle relevante dokumenter i departementet og direktoratet og snakket med alle vi selv plukket ut, alle vi ble anbefalt å snakke med og alle som henvendte seg til oss. Parter fikk fullt innsyn i alle kommisjonens dokumenter, fikk anledning til å være tilstede ved alle kommisjonens samtaler med utenforstående, fikk tilsendt alle referater de ba om. I tillegg fikk de varsel om kritikk kommisjonen vurderte å fremsette og fikk imøtegå den både muntlig og skriftlig. De fikk se rapportutkastet og anledning til å kommentere formuleringer før endelig versjon ble utarbeidet. Hele prosessen skjedde under et sterkt tidspress, noe som selvsagt preget betingelsene både for partene og kommisjonens arbeid. Likevel ble disse rettighetene benyttet i stor utstrekning, og det ble gitt ekstra tid til de som ba om det.Kommisjonens dokumentliste og møteplan var offentlig under prosessen. Det er gitt offentlig innsyn i alle kommisjonens dokumenter med unntak for enkelte som omhandler identifiserbare asylsøkere og for utskriftene fra forklaringene. Disse er uredigerte og muntlige i formen og må språkvaskes. Det har vi ikke hatt ressurser til å gjøre ennå.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET ER SUNT med en debatt rundt rapporten fra en gransking. Etter mitt syn er nettopp et av formålene med en gransking å få samlet, redigert og vurdert mengder av fakta, meninger og beskyldninger slik at man har et bedre grunnlag for å treffe politiske og administrative beslutninger. Når man nedsetter en kommisjon med juridisk ekspertise, må hensikten også være at kommisjonen redegjør for sitt syn på det relevante regelverk og på hvordan det kommer til anvendelse i forhold til de faktiske forhold som beskrives. Kommisjonens rapport bør og kan likevel selvsagt ikke erstatte de beslutninger som skal treffes. Rapporten fritar heller ikke beslutningstakerne fra å gjøre seg opp en selvstendig mening om de fakta og vurderinger beslutningene treffes på grunnlag av. Men forhåpentligvis gjør den arbeidet lettere.

I DEN FØRSTE tiden er det naturlig at oppmerksomheten knytter seg til UDI-ledelsens forhold og ansvar. Men saken reiser også mer prinsipielle spørsmål som fortjener debatt. Marie Simonsen tar opp et slikt spørsmål i Dagbladet 24. mai: hvor stor avstand bør det være mellom politikken på et område og det som oppfattes som legitimt og rasjonelt innen en fagetat? Eivind Smith et annet i Aftenposten 30.mai: Kan det kreves lydhørhet i forhold til sittende regjerings politikk av ledelsen i et uavhengig forvaltningsorgan? Eksempel på et tredje er hvor grensen går før krav til produksjon og effektivitet bryter ned faglig kommunikasjon og kvalitet på beslutninger i forvaltningen, og om rettssikkerhet og kvalitet kan sikres på mer effektive måter enn tidligere.