Refleksjoner rundt et ran

Han er 14 år og ranes med kniv av en invandrergjeng. Moren skriver om sjokket, ikke over ranet, men over sin egen sønns resignerte ro.

MIN 14 ÅR GAMLE

sønn er blitt ranet. Forrige søndag klokken 19.30 ble han og en venn stoppet rett utenfor Majorstua T-banestasjon og frastjålet mobiltelefon og noe penger. Ranerne var norske, av pakistansk opprinnelse, og de holdt en kniv mot tinningen til min sønns venn under ranet.

Hendelsen har rystet og sjokkert meg på flere plan. Først og fremst er det en aldeles utålelig og skremmende tanke at noen holder en kniv mot ditt barns hode. Men kanskje enda mer urovekkende har det vært for meg å oppleve med hvilken resignerte ro min sønn har håndtert denne opplevelsen. Han har i mine øyne vært sjokkerende lite sjokkert, og har mer eller mindre endt opp med å trøste meg i stedet for omvendt. Det han sier er i klartekst at å bli ranet på gaten av gjenger av gutter med innvandrebakgrunn er en så vanlig hendelse for «norske» gutter tidlig i tenårene, at det er blitt noe nærmest hverdagslig, noe man må regne med at skjer hvis man bor i en by. Derfor er det utviklet et sett av regler for hvordan disse «norske» guttene beveger seg i bybildet der denne erfaringen er integrert; du må fysisk forsøke å unngå å møte grupper på flere enn to gutter med innvandrerbakgrunn, skift fortau, eller bare løp så fort du kan, hvis du blir fanget så si unnskyld uansett hva du blir anklaget for å ha gjort, protester for all det ikke på noe og gi fra deg det du har, unngå blikkontakt hvis mulig.

HVORDAN SKAL JEG

som en liberal og tolerant person og oppdrager plassere min sønns praktiske erfaringer? Jeg som i alle år har understreket hvor viktig det er å møte alle mennesker uansett kultur og hudfarge med samme åpne, ikke-dømmende sinn, og være tolerant og for all del aldri være rasistisk!! Jeg har ikke det minste lyst til å gi slipp på noe av dette, det er gode og viktige kvaliteter jeg ønsker at skal prege mine barn. Men jeg blir jo fullstendig isolert, utilstrekkelig og irrelevant som oppdrager dersom jeg nekter å ta innover meg at den virkelighet barna møter krever overlevelsestrategier som delvis er i direkte motstrid til de verdiene jeg har forsøkt å innprente dem.

Min følelse av utilstrekkelighet økte etter å ha snakket med mine to eldste barn. De bekreftet min sønn ransofferets virkelighetsbeskrivelse, og at også de hadde operert etter samme kjøreregler vis-a-vis ansamlinger på mer enn to gutter med innvandrerbakgrunn i sin tenåringstid. Det verste var at de hadde opplevet at det ikke var noe særlig vits i å ta opp disse sakene med meg, jeg ville sikkert bare bagatellisere eller avvise problemstillingen med mine lett slagordpregede standardsvar om at det ikke er forskjell på folk og at alle må behandles likt, for som alle i min generasjon vet; «meget er forskjellig, men det er utenpå.»

JEG FØLER MEG

altså redd i tillegg til dum, naiv og utilstrekkelig - jeg har rett og slett krasjlandet i en ubehagelig virkelighet. Det er åpenbart mye jeg ikke har fått med meg, og barnas verden er en helt annen enn min.

Så hva gjør jeg? Jeg skriver dette blant annet, selv om jeg når sant skal sies ikke har særlig lyst, risikoen for å bli misforstått og tatt til inntekt for politiske posisjoner jeg ellers føler ligger meg fjernt er absolutt til stede. Når jeg likevel velger å skrive, er det fordi jeg mener en mer omfattende og dyptgående offentlig samtale om disse tingene er helt nødvendig, en samtale preget av større mot og åpenhet og med flere deltakere enn det som hittil har vært vanlig. Hvis ikke vi tar dette ordentlig på alvor nå, kan problemet bli uhåndterlig om noen år. Fortsetter vi uten å gjøre noe annet enn det vi gjør i dag, risikerer vi at stadig flere etnisk norske gutter opparbeider dårlige erfaringer med innvandrergutter, og grunnlaget for fordommer og rasisme blir lagt. Dette er ikke minst blodig urettferdig i forhold til de mange «snille» guttene med innvandrerbakgrunn, som opplever å bli stemplet på grunn av sine umulige «brødre.»

POLITIKERE,

samfunnsforskere, foreldre og barna selv, både de med «norsk» og de med innvandrerbakgrunn må delta i denne samtalen. Vi må i større grad enn til nå orke å ta ubehagelige sannheter innover oss, for så å gå mer målrettet til verks for å løse problemene.

Samfunnsforskerne må levere relevante analyser og data, politikerne må se kritisk på integreringsarbeidet og ikke minst bringe skolen mye mer aktivt inn for å ta tak i og forebygge aggressiv og voldelig adferd. Politi og rettsapparat må tilføres ressurser nok til å slå ned på og behandle denne type kriminalitet fort og effektivt.

Foreldrene har hittil vært altfor lite synlige, hvor er for eksempel de bekymrede og engasjerte foreldre med innvandrerbakgrunn som ser hvor skadelig denne situasjonen vil være for deres barn dersom ingenting skjer?

Ikke minst må barna selv få snakke om det de opplever, og viktigst av alt må de få forståelsen av at dette er et problem «de voksne,» foreldrene og samfunnet, tar på alvor og vil gjøre noe med.

Jeg er redd det ikke bare er jeg som har forholdt meg naivt og utilstrekkelig til disse problemene, spørsmålet er om ikke dette også er en holdning som altfor lenge har karakterisert norsk integreringspolitikk i vid forstand. Dette må vi gjøre noe med.