Reform av islam

Når Dagbladet i en lederartikkel applauderer et politisk grep av USAs president George W. Bush, skal det lyttes. Bush holdt igjen en betydelig sum bistandspenger til Egypt så lenge landet ikke løslot en menneskerettighetsaktivist, noe avisen finner positivt. Samme dag (12. juli) skriver fredsforsker Cecilie Hellestveit i Dagbladet at demokrati, rettsikkerhet og åpenhet er eneste effektive virkemiddel mot terrorisme, med Irak som eksempel. Dagbladets lederartikkel henviser til en artikkel av Irshad Manji som oppfordrer vesten til å støtte opp om dissidenter og demokratiaktivister i muslimske land. Disse tre artiklene har et fellestrekk: Troen på menneskerettigheter som selve premisset for debatt og politikkutforming.En slik tro bør ønskes velkommen. Dagbladet skriver at Manji har et poeng når hun anbefaler vesten å stikke nesa lenger inn i den arabiske verden. Et første steg på veien kan være å studere muslimske tenkere med ikke-vestlig bakgrunn for analyser om rettigheter og islam.

I Dagbladet 13 juli tegner Jens T. Anfindsen et kritisk bilde av filosofen Tariq Ramadan, som har preget den europeiske debatten om islam og demokrati. Hans potensial til å refomere islam er i følge Anfindsen lavt. Andre tenkere kan da være verdt å studere. Blant muslimske akademikere er det spesielt sudaneseren Abdullahi Ahmed An-Na\'im som har preget den internasjonale menneskerettighetsdebatten. An-Na\'im, som er jusprofessor i USA med menneskerettigheter som spesialfelt, har bakgrunn som aktivist i sitt hjemland. Som muslim og jurist har An-Na\'im mer enn de fleste tenkt nøye gjennom sammenhenger og problemer med islamsk lov, tradisjon og menneskerettigheter. I en av hans mest betydningsfulle bøker, «Human Rights in Cross-Cultural Perspectives: A quest for consensus», argumenterer An-Na\'im og andre for at ideer om menneskerettigheter finnes i nær sagt alle kulturer, og at likhetene i rettstankegang overskygger forskjellene i juridisk presedens og metode. An-Na,ims målsetting er å stimulere til internasjonal debatt, for nettopp å fremelske likhetene mellom kulturer. I andre arbeider går An-Na\'im mer konkret til verks. I en av sine artikler argumenterer han for at demokrati- og rettighetsaktivister i den arabiske verden med fordel bør gjøre seg mindre avhengig av vestlige organisasjoner. Øknomiske støtte bør reduseres, men viktigst er ideologiske bindinger. An-Na\'im erkjenner at menneskerettighetssituasjonen i de land han studerer (Egypt og Tyrkia) er svært kritikkverdig, men han påpeker at islamsk lov og tradisjon fullt ut tilrettelegger for både demokrati og rettsstat - rettighetsfundamentet finnes latent. For rettighetsaktivister bør ideologien hentes lokalt, så å si. Denne ideen tar An-Na\'im med seg i en annen studie hvor de muslimske samfunn i så ulike land som Frankrike og Uzbekistan analyseres. Franske muslimer kan ikke og bør ikke lete etter ideologi fra «hjemlandet», hva enten det er Marokko eller Libanon. Et eget fransk-muslimsk samfunn må etableres, selvsagt basert på de samme grunnleggende rettigheter og friheter islamsk lov og tradisjon legger til rette for. I Uzbekistan, hvor religionen var undertrykt gjennom hele Sovjet-tiden, finnes ikke kilden for religionsutøvelse i den arabiske verden, den finnes først og fremst i muslimsk tradisjon og i Uzbekistan.

Artikkelen fortsetter under annonsen

To andre muslimske forskere, Habib Zafarullah og Mohammad Rahman, har analysert menneskrettighetssituasjonen i Bangladesh, et av verdens fattigste land. Disse finner, som An-Na\'im, sterke grupperinger som fokuserer på rettighetsarbeid. Spesielt viser de hvordan frivillige organisasjoner som i hovedsak jobber med øknomisk utvikling, ivaretar menneskerettigheter gjennom sitt feltarbeid og politisk og ideologisk argumentasjon.Gitt den særdeles svake rettighetssituasjonen vi ser i den arabiske verden, kan slikt snakk gjerne avfeies som både naivt og inadekvat. Men det finnes svar. Yngre muslimske tenkere har fulgt andre analytiske veier for nettopp å vise sammenhengen som ligger implisitt i noen av de nevnte studiene. Både Mohamed Berween og Mashood Baderin argumenterer i ulike arbeider for at likhetstrekkene mellom islamsk rettstradisjon og menneskerettigheter er så synlige at de er nærmest uadskillelige. Deres fokus er ren juss. Berween identifiserer fra eldre islamske lovanvendelser ti grunnleggende menneskrettigheter med religiøs opprinnelse. Ytringsfrihet, eiendomsrett og likhet for loven er tre av dem, ikke ulikt fundamentet for liberale demokratier. Ifølge Berween er forøvrig rettferdighet det endelige målet for en islamsk stat. Baderin argumenterer i samme ånd. I følge ham er kildene og metodene i islamsk rett sammenfallende med godt styresett og velferd, selv om han bare finner fem grunnleggende rettigheter fra eldre islamske jurister. I den generelle menneskrettighetsdebatten støter ideologien mot de politiske realitetene. Uten aktive sanksjonsmuligheter og domstoler er rettigheter gjerne bare filosofiske påfunn, uten reell verdi for mennesker. Identifikasjonen av rettigheter er viktig, i vestlige så vel som i andre samfunn, men rettighetenes makt varierer. Muslimske land er sinker, men de trenger ikke være det, skal en følge ideene fra de nevnte forskerne.

VIKTIGHETEN AV Å BRUKE islamsk lov som grunnlag for debatten i muslimske samfunn kan ikke undervurderes. Rettigheter er en «integrert del av troen,» sier Berween. Begrunnelsen er like enkel som den er overbevisende. I islam er Koranen en hellig skrift, og langt helligere enn Bibelen er for kristne. I kristendommen skjer Guds åpenbarelse gjennom Jesus, det er han som skal følges. I islam skjer dette gjennom Koranen, det er den som skal følges. Skal man sammenlikne blir det ikke Bibelen-Koranen, men Jesus-Koranen. Menneskerettigheter blir derfor et religiøst spørsmål. Berween mener følgelig at brudd på grunnleggende menneskerettigheter samtidig er brudd på islamsk lov. Den reelle verdien av menneskerettigheter for muslimer kan dermed være sterkere enn den er i sekulære vestlige samfunn, det er et spørsmål om tro, ikke bare om ideologi. Manji og Dagbladet argumenterer for at vesten bør stikke nesa lenger inn i den arabiske verden, ikke med våpen, men med støtte til dissidenter. An-Na\'im på sin side fraråder for sterke bindinger mellom vestlige og arabiske organisasjoner, mens Zafarullah og Rahman finner frivillige organisasjoner som på praktisk vis leverer rettigheter til folk. Andre muslimske tenkere finner både religiøst og ideologisk grunnlag for menneskerettigheter i islamske samfunn. Skal man stikke nesa inn i den arabiske verden, kan disse være verdt å studere.