Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Reformene og Hernes' maktspill

«Elevenes skolehverdag er blitt vanskeligere som en følge av den ensidige styrkingen av de kunnskapsbaserte sidene ved skolen.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Gudmund Hernes hevder i en artikkel i Dagbladet (4.9.01) at norsk skole har mange skavanker. Han viser til det han kaller «myter i dagens skoledebatt». En slik myte er ifølge Hernes, at grunnskolen i Norge har «ekstremt liten valgfrihet sammenliknet med andre land i Vesten». Men dette er ikke en myte. Norsk skole er blitt mer sentralistisk. Flere av dagens skavanker er knyttet til hovedtrekk ved 90-åras skolereformer og til den lite demokratiske måten disse ble gjennomført på. Reformene har i økende grad gjort læreren til funksjonær, samtidig som skolesamfunnet er blitt mer byråkratisk. Dette er en klar følge av sentral styring og kontroll. Var det dette lærerne, barna og foreldrene ønsket av reformene?

Enhetsskolen

En ny regjering bør ta den utfordringen det er å gi vår enhetsskole et nytt innhold. Reformeringen av undervisningen må bygge på reelt demokrati og reell dialog, hvor også elevenes virkelighet blir tatt på alvor. Det er en virkelighet der nye medier og ny teknologi bringer en brutal verden inn i barnas liv, skriver seniorrådgiver Per Østerud, førsteamanuensis Jan Johnsen og prodekan Alf Gunnar Eritsland, alle ved Høgskolen i Oslo.

Det ble viktig for Hernes å ta et sterkt og samlet grep da han ville gjennomføre omfattende reformer innen skolesektoren. Han sier selv i et intervju i Dagbladet (27.10.96): «Noen mener vi må overbevise folk før vi forandrer verden. Vi vil først forandre verden. Deretter vil vi overbevise. (...) Hurtigheten i prosessen er nødvendig for at ikke motkreftene skal få overtaket.»

Denne strategien lyktes godt. Den førte til en organisatorisk reformbragd uten sidestykke i det norske utdanningssystemet og gav vår skoleordning et løft. Men overbevisningen uteble, og omkostningene ble derfor store. I ettertid satte motkreftene inn. Erfaring viser at elever, lærere og ledere må få ansvar og myndighet dersom en stor fornyelse skal slå rot. Mot disse erfaringene bygde Hernes sin reformstrategi på forestillingen om styring og kontroll som den viktigste endringsfaktoren.

Den enkelte skoles handlingsrom og kreativitet, som var grunnlagt under desentraliseringen i 70-åra, ble nå strammet inn, i første omgang uten at lærerstanden ble klar over hva som skjedde. Kanskje ble de blendet av retorikken om den personlige og myndige lærer som prydet det nye planverket. Etter hvert oppdaget lærerne, noe også forskningen har påvist, at deres handlingsrom er sterkt redusert under L97. Læreplaner, lærebøker, pensum og eksamen styrer innholdet i skolen mer enn tidligere.

Hernes' store reformprosjekt tok utgangspunkt i at skolen måtte bidra til en bedre utnyttelse av befolkningens talent. Derved kunne landets konkurranseevne styrkes. Det ble skapt et bilde av skolen, lærerne og elevene som statens midler i den økonomiske politikken. Skolen skulle først og fremst sørge for at samfunnet fikk tilført den kunnskap det er behov for. Derfor kom den systematiske kunnskapstilegnelsen i fokus. Dette førte til en nyttig oppjustering av fagplanene, men samtidig også en sterkere prioritering av teoretisk kunnskap. Flere rapporter viser at elevenes skolehverdag er blitt vanskeligere som en følge av den ensidige styrkingen av de kunnskapsbaserte sidene ved skolen. Ungdommen ser ikke skolen bare som en forberedelse til yrkesrollen. De søker ikke bare etter hvem de skal bli, men hvem de skal være.

90-åras utdanningsreform tilslørte dilemmaet om at skolen både skal kvalifisere for arbeidslivet (det instrumentalistiske motiv) og samtidig hjelpe elevene til å utvikle livsforståelse og gi tilhørighet i et sosialt fellesskap (det identitetsdannende motiv). Et planverk som overser dette spenningsforholdet, setter lærerne i klemme. Reformplanene stiller læreren overfor forventninger og dilemmaer som gir grunnlag for frustrasjon og usikkerhet. Vi ser en skole med mer stress og flere tapere blant elevene.

Den nye læreplanen for grunnskolen uttrykker at skolen skal gi eleven tilhørighet i et nasjonalt, kulturelt fellesskap. Et omfattende og bundet fellespensum skulle dessuten styrke likheten mellom skoler og gi elevene bedre grunnlag for mobilitet. Men norsk skole skal i dag virke i lokalsamfunn som er svært forskjellige. Den vil også i økende grad måtte forholde seg til et komplekst, flerkulturelt samfunn. Dette stiller lærere overfor nye utfordringer og dilemmaer. Selv om det kan være viktig å formidle et nasjonalt fellesstoff, ligger det en fare i at dette ikke gir rom for vår tids flerkulturelle virkelighet. Når skolens innhold dessuten har blitt mer teoretisk, lærebok- og pensumorientert, har vi også fjernet skolehverdagen fra de unges egen virkelighetsopplevelse. Dette har gjort skolen til et ork for mange.

Både lærere og elever har kjent trykket av 90-åras utdanningsreformer. Hernes ønsket seg en lærerstand som rettet ryggen. Han hadde muligens tenkt seg at skolereformen kunne skje i dialog med lærerne. Men dialogen brøt sammen. Det er ikke underlig når vi ser den måten reformen ble gjennomført på. I vår tids utvikling av skolen må dialogen med lærerne gjenreises. Norsk skole er tuftet på bærekraftige tradisjoner. Lærerne har i viktige perioder i historien stått fram som stolte representanter for fellesskapet. Erfaringer med overstyring fra myndighetene har imidlertid gitt negative følger for deres funksjon som lærere, for deres selvbilde og for deres arbeidsglede og handlingsrom. Samtidig som lærerne ble hyllet som myndige kulturbærere, ble deres arbeid kontrollert og byråkratisert. Læreplanene sender på denne måten doble budskap til både elever, foreldre og lærere. Dette har redusert elevenes trivsel og lærerstandens omdømme.

Men situasjonen kan vendes. Et utgangspunkt vil være å erkjenne at en rekke av de dilemmaene som lærere og elever stilles overfor, er knyttet til 90-åras utdanningsreform og «Hernes' maktspill». Slik kan dilemmaene bli drivkraft til videre fornying av skolen.

En ny regjering bør ta den utfordringen det er å gi vår enhetsskole et nytt innhold. Skolen skal i vår tid ikke bare gi kunnskaper og ferdigheter, men livsforståelse, mening og identitet. Da må selve reformeringen av undervisningen bygge på reelt demokrati og reell dialog, hvor også elevenes virkelighet blir tatt på alvor. Det er en virkelighet der nye medier og ny teknologi bringer en brutal verden inn i barnas liv. Skolen skal gi kunnskaper og ferdigheter til å takle denne virkeligheten. Dette forutsetter også en ny forståelse av vår nasjonale identitet, og gehør for et «flerstemmig» klasserom, der hver enkelt elev kommer til orde, uansett etnisk og religiøs bakgrunn, evnenivå eller kjønn. Slik kan møtet mellom lærer og elev får verdi i seg selv, og skolen stå fram som et flerkulturelt fellesskap. Derved kan en legge grunnlag for en moderne form for dannelse og motvirke tendenser til rasisme, intoleranse og fundamentalisme. På bakgrunn av det alvorlige som skjer i verden akkurat nå, er vel ingen oppgave viktigere.

Hele Norges coronakart