Reformer uansett!

«Det er nesten tabu å minne om at studier vil si arbeid, ikke konsum.»

Mjøs-utvalget får skylden for mye, med rette og urette. Alle med et visst gangsyn innser imidlertid at universitetet under alle omstendigheter trenger reformer. Norske universiteter er ikke uten videre verneverdige slik de er i dag.

La meg for øvrig begynne med å minne om at universitetet langt fra er en enhetlig institusjon. Det er både sammensatt og sprikende. Et universitet består som kjent av ulike fakulteter, og blant disse befinner noen seg i en særstilling både økonomisk, forskningsmessig, pedagogisk og statusmessig, fordi de har adgangsbegrensning, og fordi de praktiserer kullordninger som kan minne om skoleklasser. At det er slik, skyldes at det dreier seg om profesjonsfakulteter, der samtlige studenter utdannes til helt bestemte yrker: lege, tannlege, psykolog. Slike studier koster staten mye mer enn de andre, fordi det må brukes så mange ressurser på hver student. Derfor er det en streng utvelgelse av de få studentene som hvert år får begynne på disse studiene. Profesjonsfakultetene har atskillig mer til felles med de vitenskapelige høyskolene, som Norges Handelshøyskole og Norges landbrukshøgskole, enn med universitetets såkalte åpne fakulteter, som Det historisk-filosofiske (HF), Det samfunnsvitenskapelige (SV) og det Matematisk-naturvitenskapelige (Mat.nat.).

Hva kjennetegner profesjonsutdanningen fremfor alt annet? Jeg vil si at det er studentenes soleklare forpliktelse til selv å delta og yte faglig fortløpende gjennom hele studieforløpet. Hvordan skal man kunne bli tannlege dersom man skulker unna de timene der man lærer å bli det? Så enkelt kan spørsmålet stilles, og det er i praksis besvart for lenge siden. Heldigvis. Men å ha aktive og deltakende studenter krever også pedagogisk tilrettelegging med mindre grupper og god oppfølging. Det som til sammenligning særkjenner de åpne fakultetene, er at de hvert semester tar inn så mange studenter som overhodet mulig, og er pålagt å gjøre det. Undervisningen ved disse fakultetene har dessuten en voldsom konsentrasjon om lavere grad (særlig grunnfag), og er derfor hovedsakelig forelesningsbasert.

Med tanke på de åpne fakultetene snakkes det ellers om utdanning som om det bare var kjøp og salg av varer og tjenester. Men utdanning er ikke et ferdig produkt som studentene bare kan kjøpe. Utdanning har til alle tider vært, og vil til alle tider være, avhengig av egeninnsats. Ved profesjonsfakultetene har de bestandig forstått dette. Der har de en klar bevissthet om hvor nødvendig det er å delta i undervisningen og få tilbakemeldinger underveis. Det hevdes av og til at det er behov for kontinuerlige evalueringer også ved de andre fakultetene, men det blir nesten aldri understreket at for å bli vurdert må studentene faktisk delta i det faglig-pedagogiske fellesskapet og forplikte seg til skriftlige og/eller muntlige ytelser som lar seg vurdere. Det er mye snakk om studenten i sentrum ved de åpne fakultetene. Men det er nesten tabu å minne om at studier vil si arbeid, ikke konsum.

Min uærbødige påstand er at ingen ansvarlig på noe nivå for alvor ønsker å forandre og ruste opp de åpne fakultetene i den grad det blir gitt inntrykk av. Sannheten er jo at disse fakultetene i praksis blir oppfattet som mer eller mindre meningsfulle oppholdsrom for alle typer studenter og alle typer mennesker, i alle aldre, enten de vil ta hele sin utdanning der eller bare snuse litt på noen fag, eventuelt for å skaffe seg noen vekttall for å komme inn på et annet og mer profesjonsorientert studium. På grunn av det konglomerat av forskjellige studenttyper som til enhver tid befinner seg ved universitetenes åpne fakulteter, kan det godt hende at den beste løsningen ville være å skape alternative studieløp: ett bestående av fritt sammensatte biter med tanke på tilfeldige korttidsstudenter, og ett mer restriktivt sammensatt med obligatorisk faglig fordypning over tid. Dessverre har universitetet for lengst tapt kampen om lærerutdanningen, blant annet fordi universitetsfolk aldri har orket å interessere seg for det som skjer i skoleverket. Men de åpne fakultetene har stadig ansvaret for å utdanne fremtidens fagfolk på sine områder, og det er en viktig oppgave altfor få mennesker bryr seg om.

I Norge er det en utbredt oppfatning at eliter består av eksepsjonelle enkeltindivider og derfor skaper seg selv. Slik tenker tilhengerne av «masseuniversitetet», og slik tenker forsvarerne av universitetet «slik det var før» (hva de nå enn måtte mene med «før»). Et slikt syn er i utakt med den rådende oppfatning i land som England og USA, med et klart universitetshierarki, og Frankrike, med prestisjetunge «grandes écoles» i konkurranse med universitetene på samtlige fagområder. Når nordmenn diskuterer universitet med engelskmenn, amerikanere og franskmenn, snakker de derfor i realiteten slett ikke om samme sak.

Alle politikere i hele verden er imidlertid enige om at studietiden ved de åpne fakulteter ikke må være for lang. Det er en rekke grunner til det, ikke minst økonomiske. På faglig grunnlag betrakter ikke desto mindre mange norske debattanter enhver studietidsforkortelse som en ulykke. Men da unnlater de gjerne å skille mellom studier, undervisning og forskning, og mener at studietidsforkortelser også må få uheldige konsekvenser for forskningen. Det er likevel ingenting som tyder på at forskning i årene fremover vil bli tillagt mindre vekt enn nå. Det er heller ingenting som tyder på at fremtidens studenter ikke vil forlange forskningsbasert undervisning. Tvert om, vil jeg tro.

Min største bekymring er at det med bare tre år til rådighet for fagstudier på lavere grad (i dag: cand.mag.-graden; i fremtiden: bachelor-graden) ikke lenger er forsvarlig å opprettholde kravet om ulike forprøver over et helt semester. Det er heller ikke faglig forsvarlig å bevare den muligheten studentene nå har til å bruke et helt semester av sitt cand.mag.-studium til praktisk pedagogikk (halvparten av ped.sem.). Vi er nødt til å effektivisere fagstudiene for ikke å bli utkonkurrert av andre utdanningsinstitusjoner. Derfor må dessverre også vår ærverdige ex.phil.-tradisjon rammes. Den har for øvrig vært vaklende en god stund allerede, noe filosofene selv må ta mye av skylden for.

Så lenge Arne Næss' lærebøker i filosofihistorie og logikk så å si var enerådende til forberedende prøver, fikk nye studenter i hvert fall et inntrykk av at alle akademikere hadde noe felles. Men så begynte den ene boken å slå den andre i hjel, og pensum ble splittet opp i lokale og faglige særinteresser alt på terskelen til den akademiske verden -- samtidig som flere grupper studenter ble fritatt for forprøver. I dag blir derfor ex.phil. jevnt over oppfattet akkurat som det det er, nemlig som en bremsekloss i fagstudiet, og ikke som en innvielse i akademisk tenkning. Eksamen må absurd nok ikke engang tas i første semester, men kan avlegges lenge etter at studenten har kommet i gang med et fagstudium.

Filosofene har følgelig undergravd seg selv og sitt eget privilegium som forvaltere av fagenes fag. Det har de gjort også fordi de konsekvent har underbetont dannelseskomponenten i faget. I dag er derfor verken studentene eller universitetet som helhet tjent med at ex.phil. opprettholdes som obligatorisk for alle. La heller studentene straks få begynne på det faget de er interessert i, og la vitenskapsteoretiske og faghistoriske innslag være uunngåelige elementer i alle disipliner. Så får filosofene igjen begynne å konkurrere om studentene på linje med oss andre. Deres fag vil ikke som fag tape på dette.

Et voksende antall av dagens unge synes ikke at de har råd til å studere et helt førstesemester som ikke gir noen form for faglig kompetanse. De fleste av oss forstår dem godt. Jevnt over ville heller ikke nye studenter - og slett ikke folk flest - reagere negativt dersom det ble stilt klarere forventninger til dem underveis i studiet, og ikke bare til eksamen. For klare forventninger er også en form for omsorg.