Oslo  20111003. Statsminister Jens Stoltenberg (Ap) (foran i midten) og regjeringen under den høytidelige åpningen av det 156. stortinget mandag. 
Foto: Fredrik Varfjell / Scanpix
Oslo 20111003. Statsminister Jens Stoltenberg (Ap) (foran i midten) og regjeringen under den høytidelige åpningen av det 156. stortinget mandag. Foto: Fredrik Varfjell / ScanpixVis mer

Reformministeriet

Stoltenbergs reformer har som mål at vi alle skal bli like rasjonelle som ham. Vi skal jobbe mer, trene mye, spise sunt og tenke samfunnsøkonomisk, skriver Stein Aabø.

Så var det samhandlingsreformen. Nesten før vi har vent oss til pensjonsreformen og Nav-reformen. Og mens vi fortsatt krangler om helsereformen som ble innført for 10 år siden. Glemte jeg momsreformen, politireformen og forsvarsreformen?

Stoltenbergs regjeringer utsetter sitt vergeløse folk for vedvarende prøvelser. Ustanselig. Ingen av reformene er kommet som følge av et massivt folkekrav. De er tenkt ut og skissert fra oven ut fra nøkterne samfunnsøkonomiske kalkyler og politisk logikk. Vi har gjennom åra fått et bestemt inntrykk av at uten disse reformene ville Norge ha gått på dunken. De er nødvendige, ikke populære. Og gjennomføringen av dem er enorme politiske prosjekter siden så mange er skeptiske til forandringer. Alt blir derfor presentert på beste pedagogiske vis, nesten forførende. Stoltenbergs tidligere statsråd Bjarne Håkon Hanssen hadde en enestående evne til å forklare behovene for reformene. Men han var ifølge egen selvinnsikt ingen «gjennomfører». Den oppgaven overlot han til andre.

Nå er det altså Hanssens baby, «samhandlingsreformen», vi skal venne oss til. Den skal innføres gradvis fra 1. januar 2012. Mens pensjonsreformen og Nav-reformen har vakt stort engasjement, vil folk flest forhåpentligvis føle seg relativt uberørt av den siste reformen. Konflikter og frustrasjoner som måtte følge i dens kjølvann er overlatt til folk som har ansvar for budsjetter, nemlig rådmenn og sykehusdirektører. Og kanskje noen leger.

Hovedideen ligger i selve ordet, bedre samhandling. Alle ledd i helsetjenesten skal innse at det er nødvendig. De statlige helseforetakene og den kommunale helsetjeneste skal samhandle bedre. Kommunene skal merke at det er lønnsomt å forebygge lidelser framfor å vente til lidelser krever dyr sykehusbehandling. Erkjennelsen skal styrkes ved økonomiske midler. Kommunene får overført noen ekstra milliarder kroner fra staten, men får samtidig et økonomisk medansvar for sine pasienter. Blir utskrivningsklare pasienter liggende på sykehus, får kommunene regninga fra første «overflødige» liggedag. Det er fortsatt strid om når på døgnet kommunene skal få beskjed fra sykehusets side. Kommunene skal også betale 20 prosent av sykehusbehandlingen for de fleste diagnoser. Det gjelder imidlertid ikke fødsler. Det er ansett som så samfunnsøkonomisk lønnsomt at kommunene ikke får regning for dette.

En del av reformen er at kommuner og helseforetak skal lage samarbeidsavtaler. Mange steder fins slike allerede. Ulike avlastningssteder og lokalmedisinske sentra er i ferd med å etableres.

De økonomiske grepene vil neppe føre til dramatiske endringer. Det er tross alt bare en liten del av sykehusinnleggelsene kommunehelsetjenesten kan gjøre noe med. Pasienter som blir henvist til spesialisthelsetjenesten har som oftest reelt behov for det. Bare et fåtall ville blitt spart for sykehusoppholdet gjennom forebygging. Skjønt, vi får sette vår lit til de kommunale «frisklivssentralene».

Som de fleste reformer har denne som mål «å bremse veksten» i helserelaterte utgifter. Folkehelseinstituttet leverer årlig rapporter om befolkningens helsetilstand. Og de typiske livsstilssykdommene øker stadig. Ifølge helsebudsjettet for inneværende år har om lag 200000 kols (kronisk obstruktiv lungesykdom), to tredeler av menn og over halvparten av kvinner har overvekt eller fedme. Minst 265000 har kjent eller ukjent diabetes type 2. Mye av dette krever tett oppfølging. I dag reiser mange pasienter unødig langt for å få behandling. Et av målene med reformen er at det skal bygges opp tilbud nærmere der pasienten bor. I løpet av de neste åra skal kommunene også etablere tilbud om døgnopphold for pasienter med behov for øyeblikkelig hjelp. Dette krever nødvendigvis døgnkontinuerlig bemanning og kan bli vanskelig, for ikke å si umulig for små kommuner. I det hele tatt bidrar samhandlingsreformen til ny fart i diskusjonen om større kommuner eller intensivert samarbeid mellom kommuner. Det vil stå sentralt på NHO-konferansen torsdag.

Den nye folkehelseloven pålegger kommunene å ha oversikt over helsetilstanden i sin kommune, med statistikk over for eksempel frafallsprosenten i videregående skoler, andel uføretrygde etc. Motivet fra lovgivernes side er åpenbart at sammenliknbare data skal virke oppdragende på enkeltkommuner og gi ideer til tiltak som kan bedre folkehelsa.