Refrenget er hjerneklistermaterie uten at det føles spekulativt i radiovennlig retning

Susanne Sundfør skuler mot dansegulvet på forløperen til sin nye plate.

LÅT: Man må vente helt til februar før man kan høre Susanne Sundførs etterlengtede fjerdealbum i sin helhet. Men allerede nå er hun ute å pirrer smaksløkene til de ventende. Og er det noe Sundfør kan, så er det nettopp det å pirre smaksløkene.

Forløperne til «The Brothel» og «The Silicone Veil», henholdsvis «The Brothel» og «White Foxes», er begge etablert norske musikkskatter. Av epokedefinerende kvalitet, intet mindre.

Nye takter Med de forutsetningene etablert, hvor befinner så Susanne Sundfør seg i det musikalske terrenget på snart tre år etter forrige plate?

«Is this the sound of your heart, the sound of your heart - it sounds lonely», synger hun i åpningen av «Fade Away» mens en tung synthbass rumler under den karakteristiske stemmen hennes.

Assosiasjonene til kontemporær nordisk elektronika er åpenbare, samtidig så har den en underliggende discofølelse som gir låten helt nye karaktertrekk. Det er feil å si at den er lystig, snarere leken på en fandenivoldsk måte.

Den forteller uansett med all tydelighet at Susanne ikke har lyst til å stå på det samme stedet altfor lenge. Denne gangen har hun også produsert alt på egen hånd.

Særpreget Det betyr ikke at «Fade Away» nødvendigvis er en radikal avsporing fra den produksjonsestetikken vi er vant til fra den kanten de siste årene. Lydbildet glitrer fremdeles av tindrende orgeltoner, harde trommegroover og bygges opp med lag av synther.

Og det er selvsagt Sundførs unike måte å frasere og harmonisere sangen sin på som gir henne dette særpreget som setter henne på siden. Og som har gjort henne til en av de mest spennende popartistene vi har her i landet om dagen.

Refrenget er selvsagt hjerneklistermaterie uten at det på noe tidspunkt føles spekulativt i radiovennlig retning. «Oh-korene» og som ligger som bakteppe er et artig grep, som sammen med keyboardsoloen sender deg rett tilbake tidlig 80-tallet og store blinkende discokuler.

Det blir feil å sette «Fade Away» opp mot tidligere låter. Den representerer noe helt annet og må svare for seg selv.  Og det klarer den utmerket vel - den er proppet med smarte melodier, fengende rytmer og særegenheter som bare Sundfør kan levere.