Refser norske biografer

I boka «Hvem bestemmer over livet» svinger Marianne Egeland svøpen over norske biografer. Hun anklager dem nesten kollektivt for manglende bevisst holdning til sine skriveprosjekter.

I boka «Hvem bestemmer over livet» svinger Marianne Egeland svøpen over norske biografer. Hun anklager dem nesten kollektivt for manglende bevisst holdning til sine skriveprosjekter.

Biografiene er en av våre mest populære litterære former. Da er det underlig at ingen ennå har skrevet om biografiene og biografene. Før nå. I dag kommer Marianne Egelands bok om biografien som sjanger, som historie og som praksis ut på Universitetsforlaget. Den inneholder kraftig kritikk av flere av våre mest kjente biografer.

- Hvilke krav stiller så du til en god biografi, Marianne Egeland?

- Først og fremst at den er ordentlig, skikkelig og etterrettelig, at kildebruken er dokumentert og i orden. Deretter må man i minst like stor grad stille krav til selve teksten. Den må fange og holde på leseren.

- Og hvorfor mener du da at mange biografier er for dårlige?

- Jeg tror aldri man har tatt biografisjangeren tilstrekkelig faglig alvorlig. I akademiske kretser har de retningene som ikke tillegger forfatterens liv så stor betydning, lenge vært rådende. Det finnes flere som har hevdet av biografisjangeren i seg selv er umulig. Samtidig finnes det en stor etterspørsel og populær interesse for biografier. Leserne vil ha dem. Dermed kommer de ut - noen gode, noen halvdårlige og noen dårlige.

- Og hvorfor blir de dårlige så dårlige?

- Hvis de ikke tilfredsstiller de kravene jeg nevnte først, kan de vanskelig bli gode. I tillegg tillegges ofte fakta for stor verdi. Fakta er fakta, men fakta gir aldri mening i seg selv, det er sammenhengen de settes inn i som er avgjørende. Med de samme fakta om et menneskeliv kan man godt skrive to vidt forskjellige fortellinger - og der ligger biografens ansvar og valg.

- Du åpner din bok med å fortelle om en av biografiens urformer, den lovprisende retorikken?

- Den epideiktiske retorikk, ja. I lovprisningen gjaldt det å hylle store mennesker for de verdifulle egenskaper de hadde. Historier ble valgt ut for å illustrere disse egenskapene.

- En praksis du mener har fortsatt?

- Det skrives flere positive enn negative biografier. Ser vi bort fra de rent forlagsinitierte prosjektene, blir nok biografer ofte motivert av en opptatthet, eller til og med en beundring for den man skal biografere. Da får man ofte en positiv tolkning av livet, fakta leses mest mulig sympatisk for den biograferte.

- Har du et eksempel?

- Jeg nevner en historie fra Jens Bjørneboes liv, slik den er gjengitt i Fredrik Wandrups biografi. Bjørneboe hadde en venn som har en femtenårig venninne. Han fikk vennen med på å narre venninnen, og bytte plass, slik at hun lå med Bjørneboe i den tro at det var vennen. Dette blir omtalt som en guttestrek, og fokuset ligger på Bjørneboes traumatiske opplevelse av politietterforskningen etterpå. Dersom grunnlaget for anmeldelsen oppfattes å ligge nærmere voldtekt enn gutteaktig tankeløshet, vil synet på hvem som var sakens offer, kunne endre seg. Men Wandrup omtaler dette som «nokså harmløst» og «ungdommelig ubetenksomhet». Fredrik Wandrup er i det hele tatt svært tro mot Bjørneboes selvframstilling. Dersom Wandrup hadde anlagt en grunnleggende kritisk holdning til Bjørneboes selvframstilling, hadde «Mannen, myten og kunsten» blitt en annen bok.

- Men det kan vel skrives mange bøker om Jens Bjørneboe?

- Ja, selvsagt. Og noen av dem vil bli bedre enn andre.

- Du kritiserer også Tor Bomann-Larsen for hans kritikerroste Sigurd Christiansen-biografi?

- Jeg stiller spørsmål ved denne troen på å ha funnet universalnøkkelen til et annet menneskes liv. Christiansen levde et stille, rolig og for en biograf med hang til dramatikk, kjedelig liv. Men så har Bomann-Larsen funnet en dedikasjon til en kollega på postkontoret, vel å merke en håndskrevet dedikasjon. «Til Lauen fra Sigurd» står det, og dette faktum bruker Bomann-Larsen til å gjøre mest mulig ut av et forhold mellom Lauen og Christiansen, et forhold Bomann-Larsen igjen bygger opp som nøkkelen til å forstå både Christiansen og hans diktning. Men hvordan vet han det?

- Mener du at det ikke var noe forhold mellom Christiansen og hans kollega?

- Det vet jeg selvsagt ikke, men Bomann-Larsen har heller ikke dokumentert at det var et forhold slik han beskriver det. Slik han har skrevet sin bok, blir det en påstand. Det er grunn til å advare mot å tillegge ny informasjon for mye vekt - nyhetsverdien gjør at slike fakta lett gis for stor betydning. Ingar Sletten Kolloen bruker for øvrig noe av det samme universalnøkkelgrepet i sin Tor Jonsson-biografi.

- Du mener også det er mange fellestrekk mellom dikterbiografiene?

- Slike biografier går inn i en tradisjon fra Samuel Johnsons biografi «Life of Richard Savage» fra 1700-tallet. De beskriver dikteren først og fremst som individ. Han er en outsider i samfunnet, men samtidig visjonær, misforstått i sin samtid, men til slutt forstått - av sin biograf. Det er nok også ofte en sammenheng mellom bildet som tegnes av kunstneren og biografens selvbilde.

- Er ikke dette et romantisk kunstnersyn?

- Jo, selvsagt, og det er også romantisk selv når biografen insisterer på at det nettopp ikke er det. I Kjartan Fløgstads biografi over Claes Gill presiserer han i forordet at boka ikke handler om den borgerlige kunstnermyten. Likevel ender han opp med å heroisere poeten. Selv beskriver han seg som detektiven, den som kan fortelle om «den hemmelege Claes Gill, før han tok til å posera som utøvande kunstner».

- Vil du bare ha biografier som alminneliggjør forfatterne? De fleste forfattere er vel også spesielle mennesker?

- Jo, men hvilke fakta om disse spesielle menneskene vektlegger biografen, og hvilken fortelling bruker han disse fakta til å fortelle? Vi får høre mye om de enslige og misforståtte geniene, vi får høre mindre om de ofre familiene deres måtte lide. Kunstnerens selvbilde og selvbeskrivelse blir til tider nesten reservasjonsløst akseptert av deres biografer. Da må det være lov å etterspørre en mer kritisk holdning. Selv om det selvsagt ikke er mulig å skrive en objektiv biografi, bør det nok være en viss distanse mellom dikter og biograf.

- Og mellom dikter, biograf og fakta?

- En biograf må selvsagt være svært forsiktig med å ta den biografertes opplysninger om seg selv for god fisk. Mange forfattere lager myter om seg selv. Men for sjangeren biografi er «fakta» så verdifulle at biografen alltid fristes til å bruke alt det han får tak i, og til å tillegge de fakta han har den mening han kan kryste ut av dem.

- Du beskriver en forskjell mellom biografier skrevet av kvinner om kvinner og de som er skrevet av menn om menn?

- Jeg vet ikke om det grunnlaget jeg baserer meg på er stort nok til at det kan tillegges vekt, men i de biografiene jeg skriver om, er det en klar tendens til at kvinnene beskrives mer i sine sosiale, samfunnsmessige og familiemessige roller, mens mennene får være outsidere som må og bør sette kunsten foran alt. Det er underlig når man ser hvilken vekt vanskelig barndom tillegges av biografene at de så sjelden problematiserer den vanskelige barndom de samme kunstnerne utsetter sine barn for. Det passer liksom aldri inn i historien, eller man opplever det ikke som viktig.

- Du har selv skrevet en biografi, om den amerikanske poeten Sylvia Plath - hvordan opplevde du det?

- Som veldig vanskelig. Boka inneholder en livsskildring, men forlaget kaller den et essay. Et av problemene er at dersom man tar opp og beskriver forfatterens svakheter og mindre sympatiske trekk, ender man med en følelse av nærmest å baktale den omtalte. De negative trekkene virker mye sterkere enn de positive på trykk. Jeg følte selv trang til å ile til med forsikringer om at Plath også var kjent som et hyggelig og spennende menneske. Som sjanger er og blir biografien svært problematisk.

- Det er kanskje derfor den også er spennende og populær?

- Det kan du si. Å få vite hvordan et menneske «egentlig var» tilfredsstiller nok et behov hos oss, selv om det er umulig. Mennesker er ikke så enkle at de lar seg forstå med en eller noen få nøkler. Kunstnerbiografier ender ofte opp med å likne mer på hverandre enn på personen det skrives om. Det er jo noe merkelig i at alle disse kunstnerne hele tida er så spesielle og unike - når de alle viser seg å være det på akkurat samme måte.

Artikkelforfatteren er journalist

og mediekommentator i Dagbladet.

andreas.wiese@dagbladet.no