MODIG?: «Hadde Per Fugelli sett betydningen av de sosiale betingelsene, kunne hans ord fått større betydning, mer enn å bare fremstå som retorisk onani», skriver artikkelforfatteren. Foto: Frank Karlsen
MODIG?: «Hadde Per Fugelli sett betydningen av de sosiale betingelsene, kunne hans ord fått større betydning, mer enn å bare fremstå som retorisk onani», skriver artikkelforfatteren. Foto: Frank KarlsenVis mer

Refseren Fugelli

Per Fugellis oppfordring til mot er ikke modig, og fremstår snarere som retorisk onani.

Meninger

«Norge er blitt et feigt land», sier Per Fugelli. Det er en merkelig ordsammenstilling å omtale en nasjon som feig. Er ikke det heller en måte å omtale en menneskelig egenskap på? Og jo, Fugelli går her til felts mot folks mentalitet: De er feige, de mangler mot — fortalt av den ikke-feige og modige Fugelli. Vi får i hvert fall ikke eksempler på manglende mot hos Fugelli selv, eller på hva mot koster. Så dette er det budskapet han har til oss andre.

«Mangelen på modige stemmer er epidemisk for akademia, kunsten og mediene», sier han med stort patos. «Mot er den sjelelige energi», sier han. Og videre: «mot er mer enn hjerne, mot bygger på et moralsk imperativ, mot er en dyd som aldri kan vedtas, mot er alle dyders mor.» Det begynner med sitater fra filosofene Aristoteles, Vetlesen og Aquinas. Foredragets tittel er «Å danne mot», som han mener bør være universitetenes og høgskolenes fremste mål. Jeg er ikke uenig, men er hans redegjørelse konstruktiv? Blir vi mer modige etter å ha hørt Fugellis foredrag? Det må jo være hensikten.  Hvis ikke, hva er da hensikten med Fugellis inderlige, av og til lavmælte, og understrekende siteringer av et høyt antall (i all hovedsak) menns tanker om mot?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Min påstand er at Fugellis utlegninger ikke genererer atferdsendring, til det er hans analyse av mot for snever. Han berører ikke forhold som kan forklare det manglende motet han beskriver. Han maler ut med bred pensel, at slik er det. Er det skammen vi skal sitte igjen med? Det ser sånn ut, slik han avslutter foredraget med å sitere fra «Brødrene Løvehjerte», der Karl og Jonatan kjempet i Nangijala mot den onde Tengil. På et tidspunkt holder de på å miste motet, fordi de var i stor fare. Men Jonatan ville ikke gi opp kampen mot det onde: «For ellers er jeg ikke noe menneske, men bare en liten lort», sa Jonatan. Det er Fugellis siste ord i foredraget, som møtes med stående hyllest fra publikum i salen.

Påstanden om at dette ikke medfører endring, er rimelig å anta ut fra hva vi vet om tilsvarende individorientert tenkning: «Tenk bedre og endring skal skje!», «gjør noe med deg selv!», «du har ansvar for ditt eget liv!», «du er viktig og betydningsfull, i ditt liv». Mantraer som er som glidemiddel i en kapitalistisk økonomi, hvor vi skal lystre arbeidsgiver, og ikke stille kritiske spørsmål. Disse mantraene finner vi igjen i det som omtales som «positive thinking»: Bare du tror sterkt nok vil livet bli bedre, du vil bli et bedre menneske, og samfunnet blir bedre. Positiv psykologi er blitt en subpsykologi, og sogar har en sosiolog nylig foreslått en positiv sosiologi.

Det er store ord Fugelli presenterer på konferansen om høyskoler og universiteter: «Vi skal skape mot hos studentene, til at studentene kan finne sannheten, universitetene og høgskolene må søke inn i virkeligheten, studenten må finne sine drømmer. Bare med å herje med sannheten, bare med å tenke fantastisk kan vi åpne for radikal og ny erkjennelse. Universitetene og høyskolene skal oppdras til selvstendighet, det vil si ulydighet. Universitetene og høyskolene bør gi studentene avsmak på makt. Vi bør være døve for pengevekslerenes ord om nytte nå.» Nytte NÅ betyr innkjøring forbudt til fremtiden, skrev Fugelli senere i Aftenposten. Store ord skal man ikke avfeie så lett, og jeg er i grunnen enig med Fugelli. Men hvordan kommer man dit?

Interessant er omtalen av onkelen som ble drept av Nord-Koreas diktator Kim Jong-un. Ifølge dikatoren ble onkelen drept fordi han fulgte sine drømmer, sier Fugelli. Så det å forfølge drømmer kan være farlig. Men dette sporet forfølger ikke Fugelli. Kan det være at det å utvise mot og forfølge drømmer i Norge og kan være farlig? Etter foredraget å dømme ser det ikke slik ut, for slike eksempler presenteres ikke. Men de finnes. Økende amerikanisering av arbeidslivet har blant annet medført at lojalitetskravet er blitt større, og det gjelder også for universiteter og høgskoler. Bedrifter skal fremstå som skinnende og attraktive, i konkurransen som er etablert, også langt inn i utdanningssektoren. Jo flere studenter du trekker til deg, jo flere penger. Diskusjoner og kritikk oppfattes som mer forstyrrende i dag, enn en dyd da jeg begynte å arbeide i sektoren.

«Den modige kritikk er mer nødvendig enn noen gang», sier Fugelli, men og mer vanskelig enn noen gang! De sosiale rammebetingelsene diskuterer ikke professoren i sosialmedisin. Da kunne vi kanskje forstått litt mer om mot, enn å få påført et skammens bilde — vi er bare en liten lort når vi ikke tør! Når Fugelli velger å ikke berøre slike mekanismer og eksempler fra vårt eget land, blir ordene ikke mer enn ord. Talen er ufarlig, og blir i seg selv et eksempel på en tale som ikke utviser mot. Men hadde professoren anvendt flere vitenskapelige kilder om det han snakket om, slik at vi kunne forstått menneskelig atferd bedre, og hadde sosialmedisineren sett betydningen av de sosiale betingelsene, kunne hans ord fått større betydning - mer enn å bare fremstå som retorisk onani.