Regi-dynamo på tomgang

Martin Scorsese har sannelig ikke glemt å lage film. Men han synes midlertidig å ha glemt hvorfor han lager dem. Etter sin briljante utflukt i kostymedrama, tragikomedie og tidsskildring i «Uskyldens tid» (1994), er han tilbake der vi helst ikke ville treffe ham nå - i mafialand.

Scorsese, allment anerkjent som det største regitalent i amerikansk film de siste par tiår, har latt seg lokke av et materiale han burde vært ferdig med. Med «Casino» havner han i hva svenskene kaller en «återvändsgränd». Denne filmen har han laget før, flere ganger. Andre har også inngående behandlet det konkrete emnet: Coppola i de to første «Gudfaren»-filmene og Barry Levinson/Warren Beatty i «Bugsy» - nemlig det gangster-etablerte turist-og gamblingssentret Las Vegas i Nevada-ørkenen.

Paradis Sam «Ace» Rothstein (Robert De Niro) mener bestemt han er kommet til Paradis. Som leder av spillekasinoet «Tangiers» kan han loppe folk for penger med loven i ryggen. Mens hans oppdragsgivere og investorer, gammelgangsterne østpå, mottar diskré pengekofferter fra Vegas. Rothsteins jevnaldrende gangstervenn Nicky Santoro (Joe Pesci) kommer vest for å styrke sikkerhetsopplegget for Rothstein, men den gale og brutale Santoro har straks sitt eget opplegg gående. Det er begynnelsen til utdrivelsen fra gamblingparadiset. Amoralske svin Det som «feiler» disse menneskene i rent dramatisk forstand, er at de ikke gjennomgår noen utvikling: De er amoralske svin alt i utgangspunktet. Deres tragiske fallhøyde kan måles i millimeter. Derfor blir de helt uinteressante å følge gjennom nesten tre timer, selv via en Martin Scorseses dynamiske kamera. Det gjelder også Rothsteins hjerterdame, Ginger, som var Sharon Stones bud på en Oscar i år. Ginger er eks-hore og lokkedame ved rullettbordene, dertil både grådig, narkoman og dårlig mor, intet mindre. De Niro og Pesci har begge gjort sine roller før («Den rasende oksen», «Mafiabrødre»), og særlig Pescis ymse utbrudd er deprimerende velkjente. Voldsscenene er forholdsvis kortvarige, men noen av de villeste og mest frastøtende Scorsese har signert til dato - toppunktet, eller lavmålet, nås der den nedskutte og sønderslåtte Santoro begraves levende.