Regionalisme på norsk

Fylkesordførerne har nå i august avviklet sitt årlige møte i Molde. Kommual- og regionalminister Ragnhild Queseth Haarstad snakket varmt om at norsk distriktspolitikk står fast, og at det ikke kommer på tale med noen revisjon av fylkesgrensene.

Mer oppdatert om hva som skjer i Europa og med bakgrunn i Kommunenes Sentralforbunds (KS) nye utredning KOU 1:1998: «Rydd opp» som foreslår et «nytt» fylke, hevdet derimot KS-direktør Halvdan Skard på samme møte at fylkessammenslåinger hører framtiden til om vi skal få fart på distriktspolitikken og regional utvikling. Hvorfor denne uenigheten? Svaret er å finne i ulik oppfatning av regionalismens karakter og funksjon.

I etterkrigsårene ble det regionale nivået ansett som en viktig del av demokratiseringsprosessen og gjennomføringen av en velferdspolitikk for alle. Fylkeskommunen ble innført i 1975, underlagt et folkevalgt organ, fylkestinget. En av hovedoppgavene var planlegging og næringsutvikling. Dette kan vi si representerer den moderne forvaltningsregionalismen. Tanken var at regional utvikling kunne administreres gjennom planlegging og oppbygging av et lokalt byråkrati. I Norge ble Arbeiderpartiet den fremste politiske eksponenten for denne tankegangen. Det man ikke regnet med var at denne type regionalisering utløste lokalt et ønske om mer regionalisering. Ambisiøse regionale politikere og byråkrater er drivkraften bak dette fenomenet. Ikke minst ønsker regionene å utvikle sine egne organ for økonomisk og kulturell utvikling, og mobilisere egne ressurser i konkurranse med andre regioner. Dereguleringer har dette fenomenet blitt kalt. Denne regionalismen har skapt konflikt med statsmakten og også med kommunene som ikke ønsker noen overkommunal styring. Det har derfor oppstått i Norge en politisk uenighet om det er nødvendig med et forvaltningsnivå mellom det statlige og kommunale forvaltningsnivået. Enkelte ønsker å eliminere dette maktpolitiske mellomnivået. Dessuten oppfattes en videre styrking av fylkesnivået som en utvikling mot et føderalt Norge, og det ønsker man slett ikke.

Men regionalismen har andre røtter enn den forvaltningsorienterte. Sterkt står den konservative regionalismen med røtter i ideen om storsamfunnets undertrykkelse av det lokale med sitt modernistiske utviklingstrykk og press for homogenisering av nasjonalstaten. I de siste 150 årene har regionalismen i dette perspektivet ofte blitt sett på som reaksjonær og en motkraft mot framtidsrettet utvikling. Regionalismen ble betraktet som viljen til å sette tradisjon opp mot modernitet. I Norge representerer den konservative regionalismen et viktig grunnlag for Senterpartiets regionalpolitikk.

På venstresiden i det politiske landskapet finner vi en mer progressiv regionalisme. Det er en bevegelse som støtter demokratiske reformer og sosial og regional utjevning. Siden l960-tallet har denne venstreregionalismen vært knyttet til populistiske strømninger som hevder lokal selvråderett og bevaring av lokal og regional egenart. Venstreregionalismen inkluderer økologiske bevegelser. Deres hovedmotstander er de multinasjonale selskapene og deres overkjøring av lokalsamfunn og bedriftsnedleggelser. Bevegelsen bygger på teorier om nykolonialisme og sentrums utbytting av periferien. Den støttes av strukturelle teorier som hevder territoriell ulikhet som en nødvendig konsekvens av et kapitalistisk økonomisk system. Problemet har vært å formulere en alternativ modell for den økonomiske og kulturelle utviklingen. Ottar Brox var/er i Norge en framtredende eksponent for denne venstrepopulismen, og den har blitt en bærende idé i Sosialistisk Venstrepartis regionalpolitiske argumentasjon.

En annen regionalisme, en høyredreid populisme, er først og fremst rettet mot en sentralisert stat. Den er imot statens forsøk på regional utjevning gjennom økonomiske overføringer til fattige regioner og imot innvandring. Den er imot en sterk statsmakt, og den har markert seg som motstander av EU. I flere europeiske land finner vi slike bevegelser organisert som ekstreme høyreradikale partier, mot europeisk integrasjon og mot innvandring. Framskrittspartiet og dets søsterpartier i Europa befinner seg i dette politiske landskapet. Ekstreme tilhengere av denne populismen er Le Pens parti i Frankrike og Pia Kjærsgaards parti i Danmark.

I det politiske landskapet finner vi også hva som er blitt kalt vekstregionalismen. Denne regionalismen framhever behovet for å gjøre enkelte industrielt og økonomisk sterke regioner til motorer i nasjonalstatens økonomiske utvikling. Gjennom uavhengighet fra styrings- og planleggingsstrukturer som nasjonalstatsgrenser representerer, vil de utvikle sine egne strategier for industriell utvikling. De anser regional utjevning som en reaksjonær politisk tilnærming i en globalisert økonomi hvor hovedprinsippet er regional konkurranse. Nasjonalstatens velstand er avhengig av eksistensen til noen vekstregioner, hevdes det. Det gjelder om å skape vinnerregioner. På europeisk nivå finner vi eksempel på dette i spanske Katalonia som søker autonomi, også ved hjelp av EU, i et forsøk på å utnytte sine komparative utviklingsfortrinn i forhold til andre spanske regioner. Denne type regionalisme kan også observeres i enkelte tyske delstater, som f.eks. den sterke tyske satsingen på den rike delstaten Baden-Württemberg. I Italia finner vi denne form for reginalisme i det industrielle nord, nærmere bestemt Lega Nord, som søker uavhengighet fra det fattige Sør-Italia. I Norge er vekstregionalismen knyttet til politisk motstand mot økonomiske overføringer til svakt utviklede regioner, og til en velbegrunnet argumentasjon for satsing på de regioner som allerede er de største bidragsyterne til bruttonasjonalproduktet f.eks. det sentrale Østlands-området. Partiene Høyre og Framskrittspartiet eksponerer denne regionalismen i sin politiske argumentasjon.

En variant av vekstregionalismen er sterkt knyttet til globaliseringens realiteter. De multinasjonale selskapene frigjør seg fra administrative grenser og de regionale myndigheters innflytelse, mens regionene i økende grad blir avhengig av disse selskapene. Man har oppdaget at industrielle distrikter i sterk vekst består av gjensidig avhengighet mellom offentlige og private aktører i økonomiske nettverk. Nettverkene definerer regionenes grenser, og disse vil variere med nettverkenes utstrekning. Nettverkene kjenner hverken regionale eller nasjonale administrative grenser. Vi har i Europa fått en regionalisme som preges av transnasjonal og interregional regionalisering. Det som skjer er at internasjonaliseringen og globaliseringen bryter ned tradisjonelle prinsipper for territoriell organisering. Fylkes- og kommunegrenser er bare en hindring for økonomisk utvikling. Det skapes nye former for territorielle rom; økonomiske rom som utgjør regioner med større utviklingspotensialer. Dette indikerer for Norges del ikke bare fylkessammenslåinger, men også internasjonalisering av regionalpolitikken. Når det gjelder det siste, så ser vi da også en rekke eksempler på det. Her kan nevnes Østlands-fylkene som forsøker å bli en del av det økonomiske rom Østersjø-regionen representerer, Vestlands-fylkene en del av Nordsjø-regionen, Nord-Norge en del av Barentsregionen osv.

Regionalismen kan altså forstås på forskjellige måter, og motivene for å utvikle den kan ha forskjellige begrunnelser. Dette var et forsøk på å oppklare bakgrunnen for noen av de ulike politiske standpunkter og verdiholdninger som preger regionalismedebatten, og også sette uenigheten mellom regionalministeren og KS-lederen på fylkesordførermøtet i Molde i perspektiv.