Regionenes Europa?

EU representerer et historisk integrasjonsforsøk i Europa. Utviklingen er kommet langt når det gjelder økonomisk integrasjon. Det er imidlertid langt igjen når det gjelder den politiske, sosiale og kulturelle dimensjonen.

Integrasjonsproblemet på disse områdene kan knyttes til det regionale spørsmålet, dvs. til spørsmålet om hvor stor politisk makt regionene skal ha i et framtidig EU. Det er ikke for ingenting at dette spørsmålet har fått så stor oppmerksomhet i Europa, og at det regionale nivåets rolle blir så inngående drøftet i ulike EU-dokumenter. Det foregår en gigantisk satsing på regionene fra EUs side i form av økonomisk støtte til utvikling og politisk organisering. Dette henger sammen med et politisk behov for å skape en demokratisk basis. EU ønsker å gjøre regionene i stand til å løse lokale problemer, skape nærhet til befolkningen og hindre etniske konflikter, og å sikre folkelig oppslutning om integrasjonen.

Men det regionale spørsmålet er likevel politisk følsomt. Nasjonalstatene frykter politisk sterke regioner. Dette har sammenheng med den rollen regionene har spilt i forbindelse med framveksten av vår tids europeiske nasjonalstater. Mange regioner er mer eller mindre ufrivillig blitt tvunget inn i en nasjonal tvangs-trøye. I mange europeiske regioner finnes det derfor sterke selvstendighetsbevegelser, og separatisme lurer under overflaten. Oppløsningen av Belgia som enhetsstat og selvstendighetsbevegelsene i Baskerland og Skottland er ikke unntak fra regelen. Det normale er at de regionale befolkningene er positive til den integrasjonen EU representerer, fordi den svekker nasjonalstaten.

Nasjonalstatene frykter den nye maktfordelingen i Europa. Statene ser behovet for å avstå suverenitet til EU som følge av globaliseringen, men de er lite villige til at deres makt skal bli undergravet nedenfra. I noen grad kan dette fenomenet også observeres i Norge. Statsmyndighetene er generelt motstandere av tanken om et regionalisert Norge, dvs. slå sammen fylker til såkalte større regionfylker, og la dem ha autonomi til å føre en selvstendig, regionalisert politikk innen felt som helse, utdanning, kultur, planlegging distriktsutbygging, næringsliv og skattelegging.

Det regionale spørsmålet i EU må ses i et større historisk perspektiv. Til forskjell fra Norge, som gjennom middelalderen gradvis ble sammenføyd til en territoriell enhetsstat av et begrenset antall kulturelt og språklig sett ensartede landsdeler, var den europeiske nasjonalstatsbyggingen preget av hva som gjerne blir kalt 1500/1500-probelmatikken. Denne bygger på det faktum at på begynnelsen av 1500-tallet fantes det over 1500 politiske selvstendige territorielle enheter i Europa. Ikke bare var den politiske mangfoldigheten betydelig. Det sammen mønstret avtegnet seg med hensyn til språk og kultur. Historikeren Hobsbawn påpeker at i revolusjonsåret i 1789 forstod bare halvdelen av den franske befolkningen det språket som ble talt av statens representanter i Paris, og folk i Marseille kunne ikke gjøre seg forstått på det språket «Marseillaisen» ble sunget. Så sent som på midten av 1800-tallet anvendte bare ca. tre prosent av den italienske befolkningen det offisielle italienske språket i sitt hverdagsspråk.

De sammenbindende strukturene i dette mangfoldet var ikke nasjonalstater i moderne mening, men heller et antall betydningsfulle autonome nettverk av i hovedsak ikke-territoriell karakter. De kan kanskje sammenlignes med EU-strukturene i dag. Blant disse viktigste historiske strukturene var middelalderens kirke med et omfattende europeisk nettverk av prester, administratorer og jordeiendommer. Andre nettverk representerte fyrstefamilier med sine mektige slektsbånd over hele Europa. En tredje type nettverk representerte på denne tiden de forskjellige byforbundene. I nord opererte det velkjente Hansa-forbundet, i sør et forbund med sitt økonomiske og politiske sentrum i Venezia. Selv om disse økonomisk mektige forbundene savnet de maktmidlene som ble typisk for nasjonalstatene, en stående armé, et statlig byråkrati o.l., så kom de i virkeligheten til å blokkere for dannelsen av nasjonalstater. Som den internasjonalt kjente norske statsviteren, Stein Rokkan, har vist, så kom statsbyggingen først i gang i Europas periferi (som i Skandinavia) og først betydelig senere i de mer utviklede og sentrale delene av Kontinentet (som f.eks. i Tyskland, Italia og Belgia).

Regionene har, med andre ord, i et historisk lys utgjort viktige politiske og administrative byggesteiner i den europeiske statsbyggingsprosessen. Europa var i sannhet «regionenes Europa». Dette avspeiler seg i dagens kontinentale politiske ideologi. Regionene oppfattes som medansvarlige, og dermed som viktige aktører i den nasjonale utviklingen i EU-landene. Den politiske tyngden kan illustreres med at av de omkring 200 EU-regionene som grovt sett tilsvarer de gjennomsnittlige adminis-trative regionene innenfor unionen, har noe mer enn 70 av disse regional autonomi med egen lovgivningsmakt. De senere års utvikling i visse medlemsland (framfor alt Spania, Italia og Storbritannia) tyder på at lovgivende forsamlinger kommer til å vokse i de kommende år. I de føderale statene Belgia, Tyskland og Østerrike er det konstitusjonelt selvfølgelig at de 28 lovgivende delstatene har regional autonomi.

I de nordiske enhetsstatene finnes det i dag tre autonome politiske enheter med egen lovgivningsmakt. Disse er Åland (Finland), Færøyene og Grønland (Danmark). De to siste valgte, tross dansk medlemskap i EU, å bli stående utenfor ved folkeavstemningene i 1994. For øvrig er det forsøk i gang i Sverige og Finland med å etablere større regionale enheter ved sammenslåing av län, slik at disse kan få en større politisk og økonomisk tyngde i et regionenes Europa.

Det regionale spørsmålet handler nettopp om det framtidige integrerte Europa vil bli et regionenes Europa eller et nasjonenes Europa. La det være klart, det 20. århundre har vært nasjonenes århundre. Helt til det siste er det nasjonalstater som er blitt skapt. Ved sammenbruddet av Sovjetunionen oppstod en rekke selvstendige stater. Det samme skjedde ved oppløsningen av tidligere Jugoslavia. EU kan i et bestemt perspektiv ses på som en konsolidering av nasjonalstaten i Europa, og en ytterligere konsentrasjon av politisk makt. EU blir en forlengelse av den sentralisering av makt og maktmidler som dannelsen av nasjonalstaten representerte. Det er vanlig å oppfatte EU slik, spesielt av EUs motstandere i Europa.

I et annet perspektiv representerer EU en sammenbindende, overnasjonal politisk myndighet. Dette faktum, sammen med den generelle globaliseringen, betyr en svekkelse av nasjonalstaten. En svekket nasjonalstat betyr en historisk tilbakevending av regionene som politiske og økonomiske aktører i Europa. Faren er da at resultatet blir et fragmentert Europa, et kaotisk Europa, preget av konflikter mellom hva noen har kalt «the tribes of Europe», slik situasjonen har vært på Balkan gjennom 90-tallet.

Det er her EU kommer inn. EU er så langt en ikke-territoriell maktstruktur med historiske paralleller som sikter mot å binde et politisk og kulturelt fragmentert Europa sammen. Skal EU bestå med en demokratisk styringsform, må det foreligge folkelig oppslutning og engasjement. Det betyr at politiske beslutninger må tas og oppgaver løses på det lavest mulig relevante forvaltningsnivå, avhengig av problemets karakter. Dette faktum kalles subsidiaritetsprinsippet i EU-språket eller nærhetsprinsippet i nordisk oversettelse. Gjennomføringen av nærhetsprinsippet er demokratiets garanti, noe som betyr ytterligere regionalisering av nasjonalstatene. Norge er med sin EØS-tilknytning en del av EU. Like lite som EU er irrelevant for norsk politikk, er heller ikke det skjebnetunge regionale spørsmålet, som opptar Europa, oss uvedkommende.