Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Regionenes Norge?

Odd Roger Enoksens uvanlige omgang med skattekroner i «svogersaken» for kort tid siden er en god anledning til å løfte opp noen prinsipielle spørsmål ved norsk regionalpolitikk. Er det på tide å innse at statlig støtte til distriktene har spilt fallitt når staten får stadig mindre å si? «Regionalisering» lanseres som et alternativ, men er regionalisering bare av det gode?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hvis vi ser bort fra de mer familiære sidene ved Enoksens støtte til svogerens rocke-arrangementet på Andøya, er tiltaket klassisk norsk distriktspolitikk. Enoksen har som statsråd akslet rollen som den faderlige stat. Staten er god, og drysser milde gaver utover næringsvirksomheten i fedrelandet for at ikke distriktene skal ende som øde og tilbakeliggende hillbillyland.

Problemet i dag er at til tross for presangene fra onklene i Oslo klarer vi ikke lenger å opprettholde målene i distriktspolitikken. Sentraliseringen av økonomisk aktivitet og fraflyttingen fra distriktene skyter igjen fart. Enoksens pengegaver kan ikke stanse ungdom sugne på byliv, eller på jakt etter jobb. Hvis vi virkelig skulle ha sikret «hovedtrekkene i bosettingsmønsteret», måtte vi tatt i bruk virkemidler bare Pol Pot har forsøkt i nyere tid.

Effekten av regionalpolitikken svekkes ytterligere ved at tradisjonelle statsnæringer, som legger premissene for den regionale utviklingen, nå er frikoblet fra staten. Post, tele og energi finansieres ikke lenger over offentlige budsjetter, men skal tjene sine egne penger. På toppen av det kommer globaliseringen innen finans og vareproduksjon, som virker sterkt på tvers av statsgrenser. Havnen i Göteborg kan om få år bli Oslos største havn. Kastrup er allerede Norges største flyplass. Nedover i Europa, særlig på grensen mot Tyskland, dannes superregioner for å hanskes med nye regionale utfordringer som for eksempel de utflytende bylandskapene. Skottland kan gå mot selvstendighet, selv om Labour ble størst til valget av eget skotsk parlament i begynnelsen av mai. Det bygges opp et regionalt samarbeid mellom landene rundt Østersjøen.

Konklusjonen på dette må bli at i en slik setting har den tradisjonelle regionalpolitikken spilt fallitt. Den forutsetter en virkelighet som ikke lenger finnes. Staten kan ikke lenger vedta en regionalpolitikk, og regne med at den i hovedsak har effekt. Statens makt er betydelig redusert, selv om ryktene om statens død er overdrevet. Staten blir blant annet stadig viktigere som velferdsprodusent. Men et globalt kapital- og varemarked og økt markedsutsetting gir uvegerlig staten mindre muligheter til å utforme politikk som virkelig setter spor etter seg.

Men er det dermed sagt at regionalisering er svaret? Regionalisering innebærer at makt og myndighet flyttes fra staten til regioner med eller uten folkevalgt ledelse. Forholdet mellom stat og de andre forvaltningsnivåene skapes på nytt. Prosessen kan være toppstyrt, eller i hovedsak vokse fram som krav nedenfra, og kan skje innen eller på tvers av nasjonalstater. I Norge kan regionalisering innebære et reelt brudd med enhetsstaten der staten er den eneste konstitusjonelle autoriteten, men regional statsmakt kan også dannes innen enhetsstaten. Regionaliseringsideen er uansett i vinden som aldri før, selv om konkrete forsøk på å skape slike prosesser har vist seg å være svært vanskelig, noe Barentssamarbeidet vitner om.

Reifulf Steen har nylig foreslått å skape sju regioner i Norge. Samfunnsfagene kan ikke bevise at verken Steen eller andre talsmenn for regionalisering har rett eller tar feil. I bunn og grunn er dette politiske valg. Men samfunnsforskningen kan peke på drivkrefter og mulige effekter av en norsk regionalisering.

Viktige drivkrefter bak regionalisering i Europa er statlig pengemangel og nye politiske utfordringer (miljøproblemer, byproblemer, økt økonomisk konkurranse/samarbeid på tvers av statsgrenser). De politiske aktørene antar at staten er for stor og fjern og delvis svekket, og kommunene/fylkene for små og oppsplittet til å hanskes med de nye politiske utfordringene. Regionene har derimot den tilstrekkelige nærhet til problemene, og samtidig potensialet til finansiell og organisatorisk koordinering. Regional makt kan også innby til regional konkurranse som kan utvikle regionene.

Dette er jo rimelige antakelser, men vi kan bare si noe sikkert om de slår til gjennom praktisk utprøving. De fleste ville vel også være enige om at det er bra hvis vi får etablert systemer som bedre kan hanskes med vår tids problemer. Men den store normative utfordringen ved regionalisering er mer underkommuniserte virkninger av styrket regional makt. En meget sannsynlig virkning er større forskjeller mellom ulike deler av Norge. Forskjellene vil øke jo mer selvstendig makt regionene vil få. Likhetstanken har vært selve bærebjelken i den statlige politikken overfor norske distrikter gjennom hele etterkrigstiden. På slutten av det nyliberale 1990-tallet vil sikkert mange synes det er OK med større pluralisme, men er vi virkelig klar for et system som i en langt annen grad enn i dag kan utformes slik at befolkningen kan få ulike tilbud avhengig av hvor de bor? I en region kan myndighetene aktivt støtte opp om næringsvirksomhet, redde postkontor fra nedleggelse, mens i en annen region kan lite eller ingenting skje. Vil vi det?

Et beslektet forhold er minoritetsbeskyttelse. Det klassiske argumentet mot en sterk lokal eller regional makt er at lokale eliter kan overkjøre lokale minioriteter. I et sterkt regionalisert Norge med nye regionale eliter kan det bli vanskeligere å nå fram for etniske, religiøse, sosiale eller politiske minioriteter enn i vårt system i dag. Ville vi egentlig føle oss trygge dersom region Nord-Norge skulle ha anledning til delvis å lage sine egne lover om håndtering av flyktninger? Regionale eliter kan også utvikle kameraderi og vennetjenester slik at vi kan få ti Enoksen-saker daglig.

Dette kan selvfølgelig løses ved at regionene ikke får så mye makt. En kunne tenke seg et system der regionene fikk uttalerett i nasjonale spørsmål, for eksempel EU-spørsmål slik som i Tyskland. Dette kunne kombineres med et regionalt system for administrasjon av spesiell avansert tjenesteproduksjon, for eksempel sykehustjenester. Problemet med det er at en region uten makt og myndighet lett kan bli en ny fylkeskommune. Uinteressant for folk flest, og ikke særlig mye mer enn en iverksetter av statlig politikk.

Skal regionene bli vitale politiske organ, må de også få makt. Det regionale politiske liv kan bare vitaliseres dersom regionen er i stand til å gi befolkningen reelle alternativer å velge mellom i næringspolitikk, helse- og sosialpolitikk eller innen samferdsel og undervisning. Det kan også innebære en viss lovgivingsmyndighet og kanskje også en viss beskatningsrett. Men det vil altså høyst sannsynlig innebære større forskjeller i Norge.

Det bør vi være oppmerksom på i den videre debatten, særlig fordi drivkreftene bak regionalisering er så fundamentale at utviklingen på lang sikt trolig kommer til å gå i den retningen. På kort sikt kan mye gjøres for å utvikle den statsstyrte regionalpolitikken innen det nåværende system. I stedet for at staten gjennom sitt apparat deler ut «gaver», kunne fylkene i Norge gis nye fullmakter for å kunne mildne virkningene når markedsutsatte tele-, post- og energibedrifter får trøbbel. Dette dreier seg både om arbeidsplasser og ringvirkningene ved å ha slike virksomheter i lokalsamfunn. Fylkene kan i samarbeid med sektordepartement og regional statsforvaltning også mer aktivt bruke konsesjoner og strengere overvåke konsesjonsvilkår. Det kan bli mer bruk av spleiselag mellom myndigheter, næringsliv og det sivile samfunn for å få fart på Distrikts-Norge. Dette er tanker som tenkes hos myndighetene i dag, og som nylig ble diskutert på en konferanse i Oslo. Kanskje vi på den måten også unngår en ny svogersak i regionalpolitikken?