Regissørens avmakt

2008 kan bli et av de virkelig store åra for norsk film. Da regjeringen la fram sin stortingsmelding om norsk film i fjor, og målet om en markedsandel for norsk film på 25 % ble lansert, var det få som trodde at dette var mulig. Året før meldingen kom lå norsk films andel på 16,5 %, og det var en framgang på 4, 3 % fra 2005. Første halvår i år er markedsandelen imidlertid oppe i 26 %.

Filmer som «Kautokeino-opprøret», «Falne engler», «Lønsj», «Mannen som elsket Yngve», «Lange flate ballær II» og «Rovdyr», har fått kinopublikum til å gå mann av huse. Flere norske filmer enn noensinne lages, kvaliteten er høy, og bredden og variasjonen er stor. Filmhøsten ser også ut til å bli spennende, så norsk film har muligheten til å beholde sin høye markedsandel og vise at dette ikke var en tilfeldighet.

Selv om det kan synes som om det går bedre for norsk film i dag enn de foregående tiåra, aner man likevel konturene av en kunstnerisk krise i filmbransjen. Filmregissøren er i ferd med å miste sin rolle og makt, og dette oppleves som stadig mer problematisk. Dette er ikke bare et tegn på forandringene i norsk filmbransje, men også et tegn på vanskene med å forene business og kunst.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I siste nummer av bransjemagasinet Rush Print skriver avtroppende langfilmkonsulent Nikolaj Frobenius et brev fra selve fronten i norsk film. Et av problemene norsk film står overfor, er ifølge Frobenius at regissørenes stilling aldri har vært svakere i norsk film enn i dag. I takt med profesjonaliseringen av norsk filmbransje de siste åra, har regissørens innflytelse over den ferdige filmen blitt stadig svakere. I forhold til selve tilskuddsapparatet er regissørens innflytelse liten. For Frobenius er dette problematisk. Han etterlyser en regiordning i støtteapparatet, og sterkere fokus på filmregi. «Vi trenger bedre filmregi, rett og slett,» skriver han, «Mer gjennomførte filmer. Filmer som er bedre og mer interessante fortellerteknisk og visuelt. Som ser bedre ut. Og som trekker flere publikummere både hjemme og ute.»

Frobenius er ikke den eneste som har pekt på at regissørens svekkede posisjon kan utvikle seg til et større problem. I Dagbladet i januar i år uttalte regissør Jens Lien at filmregissøren må få mer makt dersom Norge skal lage kunstnerisk ambisiøse filmer. Han pekte på at dialogen mellom filmskaperne og Filmfondet ofte foregikk uten at regissøren ble trukket inn, og at regissørens forslag til løsninger når det gjaldt bilder og lyd ble oppfattet som nesten irrelevant. Da han søkte om støtte til den kritikerroste og prisvinnende langfilmen «Den brysomme mannen», ble han så å si nektet å snakke om sine visjoner og ideer om regiløsninger. Dialogen foregikk mellom produsenten og Filmfondet.

Andre filmfolk har sagt det samme. I Dagbladet i juli i år etterlyste manusforfatter og regissør Eskil Vogt en ny generasjon av filmskapere. Han mente at det var på tide å avlive myten om den navlebeskuende auteuren en gang for alle, og etterlyste regissører med ambisjoner utover bare å fortelle en historie, men som ville lete fram alternative og personlige filmatiske uttrykk. Paradoksalt nok hentet Vogt sine eksempler på personlige filmvisjoner fra amerikansk film.

Og ikke bare synes dette å gjelde fiksjonsfilmen. En annen avtroppende konsulent, dokumentarfilmkonsulenten Bodil Cold-Ravnkilde, etterlyste nylig bevissthet om det visuelle i norsk dokumentarfilm. For mange leverte noe som liknet kronikker når de søkte om dokumentarfilmstøtte, og forholdt seg sjelden til selve mediet; at det var film man ønsket å lage.

Samlet sett synes det som om bevisstheten om filmens særegne muligheter som kunstart er for lite utviklet i nyere norsk film. Dette henger sammen med holdningene til regissørens rolle, som er noe nytt i filmhistorisk sammenheng her hjemme.

I Norge har filmregissøren tradisjonelt sett stått sterkere enn i mange andre land. Hovedgrunnene til dette har vært fraværet av en virkelig filmindustri, og filmregissørens rolle i forhold til statlig støtte. Regissørens kompetanse og regivisjoner har vært avgjørende i støtteapparatet, også hos profesjonelle og businessorienterte produsenter. I etterkrigstida ble det vanlig at regissøren selv overtok produsentoppgaven, og dette resulterte ofte i meget vellykkede filmer. Vår kanskje største filmregissør Arne Skouen er et eksempel på dette. Med «Pastor Jarman kommer hjem» i 1958 lanserte Skouen også sitt eget produksjonsselskap, og hans Ara-Film produserte ni spillefilmer i åra som fulgte. Dette ga ham en unik mulighet til å utvikle sitt filmspråk og sine ideer, og resulterte i noen av de fremste filmene som er laget her i landet. I dag er Bent Hamer den eneste som kan gjøre som Skouen, og han synes å være en av de få som fører videre den tradisjonen som startet på 1950- og 1960-tallet.

Skouen hørte til de som startet oppvurderingen av regissøren i Norge, og ytterligere et steg i retning av regissørmakt kom med det store generasjonsskiftet i norsk film på 1960-tallet. I tidsskriftet Fant, som første gang kom ut i 1965, drev en yngre generasjon en kamp for regissøren og den personlige filmvisjonen. Inspirert av den franske nye bølgen, og ideen om en auteur, en filmskaper som skrev med kamera som en forfatter med sin penn, trumfet man etter hvert igjennom en holdning der regissøren var den virkelige utøvende kunstneren i det kollektiv som lager en film. Regissøren var viktigere enn produsenten. For å bli en virkelig auteur burde man helst også skrive sitt manus selv.

På 1970-tallet bidro dette til en nedbygging av kunnskapene om det å fortelle en historie i bilder og lyd, og det ble heller ikke oppfattet som spesielt viktig. Det var de ideer en film hadde som var mest viktig, og ikke på hvilken måte den fortalte om disse ideene på. Først med «Orions belte» i 1985 kom for alvor nye tanker om filmfortelling til syne i norsk film, og i de drøyt tyve åra som har gått har norsk film virkelig lært å fortelle på film. Kanskje på bekostning av personlige uttrykk og visjoner.

I dag er det bare manusforfattere og produsenter som kan søke om økonomisk støtte til filmprosjekter, uttalte regissør Jens Lien til Dagbladet i januar i år. Det ville han ha slutt på. Andre filmskapere har også etterlyst videre definisjoner av prosjektutvikling, og større fokus på filmregi. Selv om film er kapitalkrevende, og selv om det er business, er film også kunst. Og det kunstneriske trenger større fokus, også om vi skal beholde den høye markedsandelen som vi har i dag.

Det går godt for norsk film. Filmhøsten ser også ut til å bli meget lovende. Det er lenge siden regissøren var den allmektige i norsk filmproduksjon, men den avmaktsfølelse som stadig flere regissører har gitt uttrykk for i den seinere tid er faretruende. Ingen vil tilbake til 1970-tallet, og den gamle auteur-forståelsen, men for å beholde grepet om norske publikummere må norsk film bli enda mer dristig. Og til det trengs filmregissøren.