Regissørens avmakt

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

2008 kan bli et av de virkelig store åra for norsk film. Da regjeringen la fram sin stortingsmelding om norsk film i fjor, og målet om en markedsandel for norsk film på 25 % ble lansert, var det få som trodde at dette var mulig. Året før meldingen kom lå norsk films andel på 16,5 %, og det var en framgang på 4, 3 % fra 2005. Første halvår i år er markedsandelen imidlertid oppe i 26 %.

Filmer som «Kautokeino-opprøret», «Falne engler», «Lønsj», «Mannen som elsket Yngve», «Lange flate ballær II» og «Rovdyr», har fått kinopublikum til å gå mann av huse. Flere norske filmer enn noensinne lages, kvaliteten er høy, og bredden og variasjonen er stor. Filmhøsten ser også ut til å bli spennende, så norsk film har muligheten til å beholde sin høye markedsandel og vise at dette ikke var en tilfeldighet.

Selv om det kan synes som om det går bedre for norsk film i dag enn de foregående tiåra, aner man likevel konturene av en kunstnerisk krise i filmbransjen. Filmregissøren er i ferd med å miste sin rolle og makt, og dette oppleves som stadig mer problematisk. Dette er ikke bare et tegn på forandringene i norsk filmbransje, men også et tegn på vanskene med å forene business og kunst.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer