ANGRIPES:  Den italienske regissøren Michele Placido krangler med Berlusconi-regjeringen  AFP PHOTO / Damien Meyer
ANGRIPES: Den italienske regissøren Michele Placido krangler med Berlusconi-regjeringen AFP PHOTO / Damien MeyerVis mer

Regissører i kamp

Den italienske regissøren Michele Placido sa han ikke stemmer på Berlusconi. Nå truer regjeringen med å fjerne filmstøtten i landet.

|||NORSKE KULTURARBEIDERE puster ut etter at frykten for Fremskrittspartiets kuttisme har lagt seg i denne omgang. Deres kolleger i Italia, derimot, kan få smake sabelen i enda større grad enn før. Debatten har nærmet seg hat de siste dagene, etter at en av landets kjente regissører tok i bruk talerstolen på filmfestivalen i Venezia.
Michele Placido presenterte sin nye film «Den store drømmen», en historie om 68-opprøret i Italia. En utenlandsk journalist hadde merket seg at filmen var produsert av et selskap eid av Berlusconi, og lurte på om ikke det var et paradoks. «Ja, hvor i helvete skal jeg finne penger, da? Jeg har aldri stemt Berlusconi!», svarte en bister regissør.

DET, SYNTES EN AV
Berlusconis ministre, var en fryktelig ting å røpe. Renato Brunetta rykket raskt ut, og erklærte at regissøren representerer en del av kultur-Italia som er frastøtende. Folk i filmbransjen er «parasitter», mener ministeren. «De sniker til seg penger. De har aldri arbeidet til landets beste», utbrøt han, før han la til: «De har aldri arbeidet i det hele tatt!» Ministeren høynet dessuten sitt utspill ved å kreve nye kutt i bevillingene til hele Italias filmbransje. «Staten har et ansvar for å finansiere biblioteker og arkeologiske restaureringer. Men filmbransjen? Subsidierer vi pianobarer og diskoteker, kanskje?»
Utspillet er et ledd i en overordnet kulturkamp i landet, der høyresiden slår tilbake mot områder som tradisjonelt har vært dominert av radikale krefter: Kulturlivet, skolen, universitetene. Som det ble sagt på en konferanse for Berlusconis parti i forrige uke: «Vi skal demontere denne radical chic-delen av landet. Dette selvrefererende drittborgerskapet.»

FILMEN STÅR I EN
særstilling som kulturform i Italia. Siden glansdagene med Rossellini, Fellini, Pasolini og De Sica har filmen definert landet — og kritisert landet. Kritikken lever fortsatt nokså bra på lerretet, de siste årene representert ved filmer som «Gomorra» og den strålende filmen «Il Divo» (som dessverre ikke har fått norsk kinodistribusjon, den er bare vist på filmfestivaler her i Norge.) Nå kan det gå mot vanskeligere tider for en bransje som hadde håpet å bli betraktet som nasjonal stolthet av myndighetene. I stedet blir den, som regissør Placido, kalt «forkastelig».

FOR DEN KRASSE
filmkritikken har full støtte i regjeringen, også fra Italias kulturminister. «Brunetta sier det den tause majoriteten i dette landet tenker», uttalte han mandag. Regjeringen insisterer på at denne fortellingen handler om at det er folk flest som slår tilbake.
Kanskje noen kunne lage en film om det. Jeg ser for meg at den uhyre kommersielle oppfølgeren Folk flest slår tilbake II, kan bli en publikumssuksess, mens den mørke framtidskomedien Hjelp, vi slår tilbake ikke blir den pengemaskinen filmselskapet hadde håpet, slik at pendelen svinger tilbake, og en sunn porsjon offentlig filmstøtte igjen blir anerkjent som kulturpolitisk virkemiddel.