RIVALER:  Både Jeb Bush (t.v.) og Marco Rubio er republikanere fra Florida som sikter seg mot Det hvite hus i kamp mot hverandre og mot demokraten Hillary Clinton. Foto: Reuters / NTB Scanpix
RIVALER: Både Jeb Bush (t.v.) og Marco Rubio er republikanere fra Florida som sikter seg mot Det hvite hus i kamp mot hverandre og mot demokraten Hillary Clinton. Foto: Reuters / NTB ScanpixVis mer

Regissørenes kamp

Mens de republikanske presidentkandidatene kjemper for å framstå som statsmenn, gjør Hillary Clinton alt for å framstå som folkelig og normal.

Kommentar

NEW YORK (Dagbladet): Kontrasten mellom nominasjonskampene er slående. De mange republikanske kandidatene forsøker å overbevise om at de ikke er uerfarne, men tvert imot kan være potensielle presidenter i stand til å lede USA. På demokratisk side er Hillary Clinton den soleklare kandidaten. Likevel må hun bekjempe inntrykket av seg selv som en elitistisk, grådig og paranoid politiker uten varme og autentisitet.

Kandidatenes aktiviteter viser tydelig hvordan de forsøker å påvirke velgernes oppfatninger. Den unge senatoren Marco Rubio forsøkte å framstå som en statsmann på det store arrangementet der han kunngjorde sitt kandidatur. Wisconsin-guvernør Scott Walker vil overbevise om at han kan utenrikspolitikk og reiste som leder for en handelsdelegasjon til Tyskland, Frankrike og Spania. Senator Rand Paul la ut på en turné til fem delstater i chartret fly. Jeb Bush vil være økonomikandidaten og besøkte næringslivet i vippestaten Ohio. Imens la Hillary Clinton ut på folkelig tur i minibuss fra New York til Iowa for å treffe vanlige velgere. På veien rakk hun til og med å spise en fastfood-burrito i Toledo.

Den tidligere førstedama, senatoren og utenriksministeren har for lengst bevist at hun behersker livet på verdensscenen. Nå er det viktigere å overbevise om at hun også forstår vanlige amerikaneres hverdag og kan være menneskelig og spontan. Spontaniteten og menneskeligheten skjer imidlertid på temmelig kalkulert og regissert vis. Helt bevisst overlot hun for eksempel rampelyset til vanlige folk i videoen hvor hun kunngjorde at hun ville stille som president. Siden har hun satset på å møte velgerne i mindre settinger uten pomp og prakt. Republikanere som Rubio, Paul og Walker vet på sin side at mange ikke tror de er kvalifiserte til å flytte inn i Det hvite hus ennå. Det bildet må de forandre dersom de skal ha sjans til å vinne.

Faren for dem alle er imidlertid at de kan ende opp med å virke falske dersom avstanden mellom det regisserte bildet og virkeligheten blir for stor. Det er det mange eksempler på fra tidligere. Som da Mitt Romney ønsket å framstå som en solid konservativ presidentkandidat i 2008 og 2012, men endte opp som en vinglete riking fjernt fra vanlige folk. Eller da demokraten Michael Dukakis i 1988 ville framstå som tøff i forsvarspolitikken, men i stedet ble latterliggjort for bildet der han sitter med militærhjelmen på snei i en stridsvogn.

Utgangspunktet for årets nominasjonsvalg kan være en fordel både for Hillary Clinton og for de uerfarne og ukjente republikanerne når de skal bygge opp imaget sitt. Vanligvis kan intense nominasjonskamper gjøre solide kandidater sterkere. De har sjansen til å finkalibrere budskapene sine, samle inn penger, registrere velgere, bygge organisasjoner og få verdifull erfaring. Et av de fremste eksemplene på dette er Barack Obama. Han var en imponerende, men uerfaren kandidat da han begynte den usedvanlig tøffe nominasjonskampen mot Hillary Clinton i 2007. Da han vant og skulle kjempe mot republikaneren John McCain, var han blitt en enda sterkere kandidat og endte som USAs 44. president. Nå har de ferske republikanske kandidatene en sjanse til virkelig å få vist seg fram i et temmelig åpent felt.

Clinton er på sin side allerede en av USAs mest berømte politikere. Hun er kanskje litt rusten, men har tidligere bevist at hun behersker det å drive valgkamp, har erfaring fra både nasjonal og internasjonal politikk og kan være kvalifisert til å flytte inn i Det hvite hus. Samtidig er det mange av de mer liberale demokratene som ikke er så veldig begeistret for henne. Dersom det skulle dukke opp en troverdig motkandidat, kunne det i større grad få fram demokratenes misnøye med Clinton som en krigshauk i utenrikspolitikken, mot hennes nære bånd til Wall Street, mot bruken av privat e-post som utenriksminister og mot omstridte donasjoner til Clinton-stiftelsen. En reell nominasjonskamp ville dessuten kunne tvinge Clinton lenger mot venstre slik Romney ble presset til høyre i 2012. Det ville i så fall kunne gjøre det vanskeligere for henne å vinne selve valget hvor mye av kampen står om den store gruppa sentrumsvelgere. Uten konkurranse står Clinton nå mye friere.

Nå er imidlertid spørsmålet om velgerne lar seg overbevise av kandidatenes forsøk på tidlig i valgkampen å ta regien og forandre image. Foreløpig kan det nemlig virke som om flere av regissørene jobber mer i fiksjonens verden.