Regjering i spagat

Ved stort sett å holde kjeft forsøker regjeringen å unngå kritikk både fra Washington og fra de mange i Norge som er motstandere av krigen i Irak.

VI GJØR KLOKT I

å lese Mohammed Al-Samarais kritiske artikkel om Norge og Irak i Dagbladet 13. september grundig. Krigen er ikke bare som en vietnamesisk hengemyr, slik senator Ted Kennedy har betegnet den. Den er en bombe med enorm sprengkraft. Dersom den eksploderer for fullt vil det ha uoverskuelige følger for hele Midtøsten med kraftige sidevirkninger til resten av verden.

Larry Diamond er ekspert på Irak og fremtredende rådgiver for de USA-ledede okkupasjonsstyrkene, håndplukket av sikkerhetsrådgiver Condoleezza Rice. Før det arbeidet han i en konservativ tenketank ved Stanford University. «Irak er potensielt farligere for USA nå enn hva det var før krigen startet», sier han i et intervju med Sidney Blumenthal i The Guardian (26.08.04). Diamond mener at det er de nykonservative i Pentagon som bærer hovedansvaret for den katastrofe Irak er blitt (veiledet og støttet av Washingtons p.t. mektigste politiker, Dick Cheney, vil jeg for egen del tilføye). Det var de nykonservative som bestemte kursen. Deres ideologiske aspirasjon er, så sant det ikke kommer i konflikt med USAs økonomiske interesser, å eksportere amerikansk demokrati, amerikanske institusjoner, amerikanske rettsregler, korporativ kapitalisme og neoliberalistisk økonomi til resten av verden.

IDEOLOGENE I WASHINGTON

er både kyniske og naive. De er kyniske i sin vilje til når som helst og hvor som helst å anvende ubegrenset militær makt for å oppnå det de ønsker. Blottet for kamuflasje, er det dette begrepet forkjøpskrig innebærer. På den annen side er de nykonservative naive i sin tro på at flertallet av mennesker vil hilse velkommen den amerikanske «frigjøring» og etterfølgende okkupasjon. Denne sære sammensmeltingen av kynisme og naivitet har ført til de kaotiske og farlige tilstander som Larry Diamond observerer fra én side, Mohammed Al-Samarai fra en annen.

Krigen i Irak har synliggjort krisen i Nato. De tiltak det ble oppnådd enighet om i forbindelse med Irak på organisasjonens toppmøte i Istanbul i slutten av juni er kosmetiske; en eldre dames forsøk på å se ut som en fyrrig tenåring. Foruten å være patetiske fører slike forsøk til at tilforlateligheten forsvinner. Det er lite som tyder på at Nato vil være i stand til å samle seg om nye prosjekter av betydning. I prinsippet og i teorien er det akseptert at alliansen kan operere «out of area», utenfor det geografiske område pakten omfatter. Vi kan frykte at Natos medlemsland, uten tilslutning fra Nato som organisasjon, også i fremtiden vil bli invitert til å delta i ulykkessvangre, kaotiske og meningsløse konflikter som ikke har noe å gjøre med landenes sikkerhet, men tvert i mot skaper økt usikkerhet.

KRIGEN HAR SATT

en helt ny geopolitisk situasjon i verden under sterk belysning. Mye takket være EU er det ikke lenger europeiske motsetninger mellom stater som utgjør en fare for freden og sikkerheten. De farlige konfliktene er å finne i Midtøsten, Asia og Afrika. De har ofte etnisk karakter med religiøse overtoner. Etter hvert krever nye maktsentra plass i det globale rom.

Kina har 1,3 milliarder innbyggere og vil om fire år arrangere historiens kanskje mest spektakulære olympiade. Det er en begivenhet med sterk symbolkraft og viser at Kina nå ønsker å innta en mer prominent og respektert plass i verdensteatret; noen mener at Kina kan bli den neste supermakten. India har et innbyggertall som snart passerer en milliard, med et muslimsk befolkningsinnslag som gjør det til verdens nest største muslimske land. Hele tiden er rivaliseringen om tilgang til verdens energiressurser en uforutsigbar risikofaktor, ikke minst for Norge. Ingen kan være i tvil om at det til syvende og sist er olje krigen i Irak handler om. Vi må be Gud bevare oss for en omfattende konflikt mellom den vestlige verden og den muslimske, den konflikten som Osama bin Laden ønsker å utløse. Men da må vi i Vesten slutte å oppføre oss så vettløst overfor muslimene som vi alt for ofte gjør, og de muslimske land må bidra mer til at de små mindretall av terrorister blir uskadeliggjort.

EN AV KJELL MAGNE

Bondeviks forgjengere, den høyt respekterte Lars Korvald, sa under en utenriksdebatt for noen år siden at Norge er et lite land i verden; en uttalelse som det ble harselert mye over. Etter min mening er det noe av det viktigste og sanneste som er sagt i noen utenriksdebatt. Norge er et lite land og må føre en sikkerhets- og utenrikspolitikk som legger dette faktum til grunn. Men landet vårt er ikke så lite at det kan gjemme seg bort. Med sine energiressurser, sin lange kystlinje og sin plassering på verdenskartet er Norge dessuten, på godt og på vondt, et langt mer interessant land enn størrelsen skulle tilsi.

Til tross for at krigen i Irak eksponerer en ny situasjon med konsekvenser like viktige som da Nato ble dannet for på kollektivt grunnlag å sikre Vest-Europa mot sovjetisk aggresjon, er det sjelden å høre meningsytringer om hvordan Norge skal agere fra norske politikere. På den arenaen er Thorbjørn Jagland en bortimot ensom aktør. Det forlyder riktig nok at representanter for partiene har ordet på hemmelige møter i Stortingets utvidede utenrikskomite, et produkt av den kalde krigen, men hvordan skal folk og velgere få vite hva politikerne mener? Jeg minner om at det i et demokrati er politikernes viktigste forpliktelse å kommunisere med sine velgere.

DET ER REGJERINGENS

prerogativ å føre landets utenrikspolitikk, men derfra er det heller ikke mye å høre, særlig ikke om krigen i Irak. Ved stort sett å holde kjeft - bortsett fra når Kjell Magne Bondevik ønsker seg en annen og snillere verden enn den vi har - ser det ut til at regjeringen vil innfri to motstridende ønskemål; den vil unndra seg kritikk både fra Washington og fra de mange i Norge som er motstandere av krigen.

Spagat kalles denne øvelsen i turn- og ballettspråket, en meget vanskelig øvelse der det er fort gjort å forskreve seg. I den kritiske situasjon verden nå befinner seg, burde Kjell Magne Bondevik heller legge seg på hjertet at han av historien risikerer å bli rammet av følgende bedømmelse, hentet fra Johannes Åpenbaring: «Jeg vet om dine gjerninger, du er verken kald eller varm! Men du er lunken... Derfor spytter jeg deg ut av min munn.»