KAMMERSPILL: «De rødgrønne politikerne er mest opptatt av å støtte opp om regjeringens arbeid, og bryr seg mindre om de politiske prosesser på Stortinget», hevder innsenderen, som «mener Stoltenberg-regjeringen i mindre og mindre grad finner grunn til å innby brede samfunnsinteresser til dugnad om hvordan politikk og forvaltning skal se ut i fremtiden.» Her fra Stortingets spørretime tidligere i år. Foto: Scanpix
KAMMERSPILL: «De rødgrønne politikerne er mest opptatt av å støtte opp om regjeringens arbeid, og bryr seg mindre om de politiske prosesser på Stortinget», hevder innsenderen, som «mener Stoltenberg-regjeringen i mindre og mindre grad finner grunn til å innby brede samfunnsinteresser til dugnad om hvordan politikk og forvaltning skal se ut i fremtiden.» Her fra Stortingets spørretime tidligere i år. Foto: ScanpixVis mer

Regjeringen - et lukket samfunn

PARLAMENTARISME: Åpne politiske prosesser er en forutsetning for et velfungerende demokrati. Selv om vi har fått et åpnere samfunn og en åpnere verden, er ikke det noe man merker på de politiske prosessene i regjeringen og på Stortinget.

Et barometer på om det foregår nytenkning i politikk og forvaltning, er hvor mange råd og utvalg regjeringen setter i gang. Dette viser seg i antall NOUer (Norges Offentlige Utredninger) som legges fram hvert år. Samtidig er dette også et uttrykk for i hvilken grad regjeringen inkluderer interesseorganisasjoner og andre i beslutningsprosessen, om prosessen er åpen og inkluderende eller ikke.

Under Stoltenberg-regjeringen er tallet på NOUer nede på et historisk bunnivå. I stortingsperioden 2009-10 ble det publisert snaue tolv rapporter, det laveste antallet i moderne tid. Den ekstremt lave utredningsaktiviteten står i kontrast til tidligere regjeringers bruk av råd og utvalg. Under Kjell Magne Bondeviks regjeringsperioder ble det årlig produsert nærmere 30 rapporter. På 1990-tallet lå antallet slike utredninger årlig på et sted mellom 30 og 40. Stoltenberg-regjeringen finner i mindre og mindre grad grunn til å innby brede samfunnsinteresser til dugnad om hvordan politikk og forvaltning skal se ut i fremtiden.

En NOU er ofte en forløper for en stortingsmelding, og ikke overraskende har også skrivelysten falt betraktelig de senere år når det gjelder stortingsmeldinger. En melding er vanligvis den arena regjeringen bruker til å skissere ny politikk overfor Stortinget. I den stortingsperioden som nylig er avsluttet, la regjeringen fram 24 meldinger. Det er også det laveste tallet i manns minne. I Bondeviks regjeringsperioder var antallet meldinger mer enn det dobbelte hvert år. Sist det var flertallsregjering, under Willochs andre regjering, i 1984, ble det lagt frem 98 meldinger. I perioden mellom - med skiftende mindretallsregjeringer - har det blitt produsert langt flere stortingsmeldinger enn det vi har sett de siste årene.

Hvorfor? Fordi en flertallsregjering har mindre behov for å fremme saker overfor Stortinget. Mye av den debatten som stortingsmeldinger er tenkt å skulle gi, tar flertallsregjeringer i partigrupper og i regjeringen. Den politiske debatten blir mindre åpen.

Departementene preges mer og mer av partipolitikkens kortsiktige hensyn. En koalisjonsregjering er «som å bære staur», som Per Borten sa i 1971, og det kreves tålmod og balansekunst for å få de tre staurene til å ligge pent på Stoltenbergs skuldre. Mens omkampene under tidligere regjeringer har skjedd i Stortinget, utkjempes dagens omkamper i regjeringskontorene. Hvis et parti ligger an til å svelge store politiske kameler, utsettes vedtaket; det blir nye runder i regjeringen eller underutvalget, som består av partilederne i Regjeringen, helt til man finner et kompromiss alle kan leve med. Disse forhandlingene, det evige kompromissmakeriet, skjer altså stort sett på kammerset, og selv pressen får bare glimtvis føle hva som foregår.

Den lukkede politiske prosessen i Regjeringen smitter over på Stortinget, der A-og B-laget har lagt seg til helt ulike arbeidsvaner. De rødgrønne er mektige, men usynlige; opposisjonen er synlig, men avmektig.

En fersk medieanalyse viser at Erna Solberg og Siv Jensen har hatt nøyaktig like stor synlighet i media den siste stortingsperioden, 25 prosent hver av den totale medieoppmerksomheten som de parlamentariske lederne har fått. Den mektigste politikeren på Stortinget, Arbeiderpartiets parlamentariske leder Helga Pedersen, er bare nevnt i ti prosent av artiklene, og svært få var initiert av henne. Det er stort sett bare når opposisjonen lukter statsrådsblod at hun entrer scenen. De parlamentariske lederne fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet setter nærmest norgesrekord i usynlighet. SVs parlamentariske leder er nevnt i seks prosent av artiklene som omhandler de parlamentariske lederne den siste stortingsperioden, mens Senterpartiets parlamentariske leder bare er nevnt i knappe to prosent av artiklene.

De rødgrønne politikerne er mest opptatt av å støtte opp om regjeringens arbeid, og bryr seg mindre om de politiske prosesser på Stortinget. Selv LO gidder ikke lenger møte opp på stortingshøring når revidert nasjonalbudsjett behandles. LO, og andre mektige organisasjoner som står regjeringen nær, har klippekort på møter i regjeringskontorene, og trenger ikke stille opp og legge fram sin sak for Stortinget. De har allerede vært der i de tidlige faser av beslutningsprosessen, da man virkelig kan øve innflytelse på utfallet.

Det hjelper ikke hvor mye opposisjonen enn tuter med sine politiske vuvuzelaer. Det blir bare støy. Stortinget mangler saker, og opposisjonen må finne på saker for å bli lagt merke til. Stortinget er et sandpåstrøingsorgan, og det å formalisere noe andre har vedtatt på forhånd, er ikke spesielt interessant.

Når den politiske debatten flytter ut av Stortinget og inn bak vaktrommene i regjeringskvartalet, blir det offentlige politiske ordskiftet fattigere, færre deltar og færre bryr seg. Ingen lystig diagnose for demokratiet.