MANGELFULLE KRIGSRESERVER: Kjetil Stormark, ansvarlig redaktør for Aldrimer.no, går i rette med kritikken mot at Aldrimer.no publiserte at regjeringen styrer mot mangelfulle krigsreserver for drivstoff på Evenes flystasjon. Foto: Stian Lysberg Solum / Scanpix
MANGELFULLE KRIGSRESERVER: Kjetil Stormark, ansvarlig redaktør for Aldrimer.no, går i rette med kritikken mot at Aldrimer.no publiserte at regjeringen styrer mot mangelfulle krigsreserver for drivstoff på Evenes flystasjon. Foto: Stian Lysberg Solum / ScanpixVis mer

Ytringsfrihet i forsvarssektoren

Regjeringen bruker hemmelighold som maktmiddel

Regjeringen misbruker gradering og hemmeligstempling for å skjule at den spiller russisk rulett med nordmenns sikkerhet.

Meninger

Forsvarsevnen i Norge er under enhver kritikk. Regjeringen synes heller ikke å hensynta viktige fagmilitære innvendinger i sine politiske prioriteringer. Men det får passere. I stedet får kritikerne unngjelde.

Denne gang er det direktøren for det såkalte Senter for integritet i forsvarssektoren som i et innlegg i Dagbladet forrige onsdag gikk i rette med kritikere som generalløytnant (p) Robert Mood og oberstløytnant Tormod Heier. Direktør Per Christensen misliker åpenbart at begge har fått priser for sin uredde deltakelse i forsvarsdebatten, sistnevnte som frittalende forsker ved Forsvarets høgskole.

Direktøren forsøker seg på refleksjoner om et viktig tema, men sauser sammen embedsverkets åpenbare lojalitetsplikt med en slags forventning om at alle skal holde lojalt kjeft dersom regjeringen vanskjøtter landets forsvarsevne, selv om de ikke befinner seg i kommandolinjen og enkelte av offiserene også er ute av aktiv tjeneste.

På ett punkt er jeg enig med Christensen, og det er når han skriver: «Når personer som Mood og Heier blir omfavnet er kanskje et tegn på at det er potensial for sektorens ledelse til å kunne legge bedre til rette for en opplyst og engasjert forsvarsdebatt.»

Men før direktøren kommer dit, begår han en ytterligere usaklig sammensausing når han sammenlikner Aldrimer.no med Wikileaks. Jeg misliker usedvanlig sterkt at vi blir forsøkt slått i hartkorn med en uansvarlig lekkasjekanal som nå også synes å ha tatt rollen som et nyttig verktøy for Russlands hybride propagandakrig mot Vesten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dersom Christensen er så uvitende som han gir inntrykk av å være, kan jeg opplyse ham om at vi underkaster alt vi publiserer meget grundige redaksjonelle vurderinger. Vi er medlem av Fagpressen og arbeider etter presseetiske regler. Vi skriver aldri alt vi vet, av åpenbare årsaker. Hadde vi valgt å opptre slik som Wikileaks, gitt den kunnskapen og det materialet vi sitter med, kunne saktens Christensen ha fått noe å snakke om. Men det gjør vi da altså ikke.

For den som tror at Senter for integritet i forsvarssektoren (SIFS) er en uavhengig aktør, er det viktig å understreke at senteret ble opprettet av Forsvarsdepartementet (FD) i 2012 og sorterer under FD. Det er følgelig maktens stemme vi hører når motangrepene kommer mot de som er kritiske mot regjeringens politikk.

I stedet for å drøfte sak, går et senter for fremme av integritet til angrep mot kritikernes integritet. Hvorfor drøfter man ikke samtidig den manglende integriteten knyttet til hemmeligholdet som finner sted på forsvarssektoren, som i litt for mange saker er motivert av å skjerme regjeringen fra kritikk?

Et sitat fra direktøren ved SIFS er talende i så måte, i hans noe endimensjonale analyse av hvorfor Aldrimer.no valgte å publisere at regjeringen styrer mot mangelfulle krigsreserver for drivstoff på Evenes flystasjon, som er utpekt som framtidig enebase i Nord-Norge for kampfly og maritime patruljefly. «Hvis det er riktig at den planlagte drivstoffkapasiteten ikke er optimal, skyldes det presumptivt at de som sitter med ansvaret for prioriteringene har sett at pengene kan utnyttes bedre på en annen måte, men behøver en potensiell fiende å få vite det?», skriver Christensen.

Det er himmelropende tragisk at en direktør for en institusjon man burde forventes ha litt faglig tyngde ikke drøfter dette opp mot statens plikt til å ivareta innbyggernes sikkerhet, som er statens aller viktigste oppgave. At fly på den eneste flystasjonen for Luftforsvaret i Nord-Norge etter alt å dømme ikke vil ha nok drivstoff til å operere i en alvorlig krise- og krigssituasjon, er i direktørens øyne «business as usual». Det handler bare om ansvarlig politisk tverrsektoriell prioritering, må vite.

I tilfellet om drivstoff og krigsreserver på Evenes har vi flere ganger forsøkt å skrive sakene uten den detaljeringsgraden vi nå blir kritisert for, bare for å oppleve at både forsvarsminister Frank Bakke-Jensen og FD i januar reservasjonsløst og uten blygsel tilbakeviste sakene og hevdet at absolutt ingenting stemte.

Da vi til slutt valgte å gjengi langt mer detaljert hva Luftforsvarets egne eksperter har skrevet i forsvarsinterne dokumenter om det samme temaet, skriker derimot departementet opp om lekkasjer og brudd på norsk lov. Det er lov å undre seg bittelitt.

Vår redaksjon har i noen tid vært klar over at Luftforsvaret på dette og flere andre viktige punkter har advart mot at løsningene på Evenes ikke gir tilfredsstillende operativ evne. Vi har gitt regjeringen god tid til å erkjenne utfordringene, senest ved fremleggelsen av Konseptvalgutredningen (KVU) for Evenes flystasjon 5. april i år.

Men i stedet ser vi at regjeringen på punkt etter punkt fortsetter å tilbakeholde informasjon og på enkelte punkt også kan ha ført Stortinget bak lyset, i alle fall dersom vi skal bedømme utifra den informasjonen som er offentlig tilgjengelig. Tidligere Sp-leder Liv Signe Navarsete har offentlig gitt uttrykk for en slik vurdering.

I spørsmålet om det er behov for nødrullebane på Evenes er det eksempelvis så sterkt motstrid mellom hva regjeringen har svart Stortinget i juni i fjor og hva som fremgår av dokumentene som vi sitter med gjenpart av, at begge deler umulig kan stemme.

Litt for ofte synes Forsvarsdepartementet å ha skapt seg alternative fakta eller å operere i en alternativ verden. Det er ikke betryggende for den offentlige forsvarsdebatten og for den framtidige forsvarsevnen.

Det er en viktig del av pressens samfunnsoppdrag å beskytte landet mot vanskjøtsel av forsvars- og beredskapssektoren. Vi har en plikt til å avsløre dobbelt politisk bokholderi. Viktigheten av slik journalistikk er aller størst på dette området, som handler om det aller mest basale for folk, trygghet og sikkerhet.

Det har aldri vært større avstand mellom de faktiske forhold og det som hevdes fra politisk hold enn akkurat nå. Utad hevder regjeringen å gjennomføre en historisk satsing på Forsvaret, mens det som foreløpig og i realiteten skjer er en nedprioritering, flytting av ressurser og svekkelse av den operative evnen på veldig mange områder.

Store anskaffelsesprosjekter spiser opp forsvarsrammen, mens det knapt er penger igjen til mannskaper og drift. At direktøren for Senter for integritet i forsvarssektoren overhodet ikke har med seg denne dimensjonen, forteller ganske mye om hva slags oppdrag han har vært ute i og for hvem.