BY MOT LAND: Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum hamrer ofte løs på statsminister Erna Solberg (H) om sentralisering. Han har rett i situasjonsbeskrivelsen, men tar feil om problemet. Foto: NTB Scanpix
BY MOT LAND: Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum hamrer ofte løs på statsminister Erna Solberg (H) om sentralisering. Han har rett i situasjonsbeskrivelsen, men tar feil om problemet. Foto: NTB ScanpixVis mer

Sentralisering:

Regjeringen burde sentralisert enda mer

Skikkelig sentralisering.

Kommentar

By og land-konflikten har alltid vært sentral i defineringen av det politiske Norge. Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum bruker denne skillelinjen for alt den er verdt, og hamrer løs på regjeringens reformer med harde slagord mot sentralisering. Han har selvsagt rett i at Erna Solbergs regjering sentraliserer, men det er langt fra så ille som Vedum skal ha det til. Vi kunne nemlig fått sterkere lokaldemokrati og mer effektiv styring ved å sentralisere enda mer.

Regjeringen har en superminister med hovedansvaret for den viktigste formen for sentralisering i denne perioden: Jan Tore Sanner. Kommunal- og moderniseringsministeren har hatt ansvar for regjeringens store prestisjeprosjekt, kommunereformen. Det har gått sånn passe.

Prosessen var dårlig planlagt, halvparten av kommunene hadde folkeavstemning før de økonomiske insentivene var klare og ingen visste hva de egentlig tok stilling til. For et år siden lå reformen an til å ende som fiasko, med noen få titalls kommunesammenslåinger til en kostnad av flerfoldige milliarder kroner. Det siste året har derimot Sanner vært tett på prosessen og sørget for en rekke historiske vedtak som gjør at antall kommuner nå blir det laveste siden formannskapslovene ble innført. Det kunne vært flere sammenslåinger om prosessen var bedre fra start, men vedtakene er solide og tvangssammenslåingene så godt begrunnet at det skal mye til for at de oppheves selv om Senterpartiet og Arbeiderpartiet vil åpne for det.

Regionreformen kom derimot deisende i kjølvannet. Den var enda dårligere forberedt, endte med dårlige kompromisser og ikke engang statsråden klarte å utvise et snev av begeistring for de til dels underlige sammensetningene som ikke har noe annet mål enn det langsiktige: en reduksjon i antall forvaltningsnivåer. Nå får vi like mange nivåer, men må bruke ressurser på å lage nye.

Hvis regjeringen isteden hadde begynt med å tegne kartet fra Stortinget, kunne de vist hvordan fungerende byregioner ville fått tilført større oppgaver og ressurser ovenfra. Det ville gitt et helt annet beslutningsgrunnlag for innbyggerne og kunne i praksis vært en sentralisering som overførte makt nedover til lokalt nivå. Den sjansen er nå forspilt, og vi vil fortsatt ha et lappeteppe av små kommuner som ikke kan løse store oppgaver alene.

Den såkalte Nærpolitireformen er det andre store grepet for regjeringens sentralisering i denne perioden. Navnet er blitt så pinlig at til og med statsministeren har sluttet å bruke det, sammenslåingen av politikontorer betyr selvsagt lengre reisevei for store deler av befolkningen. Men flere hovedgrep er gode og kan sikre jevnere kvalitet i tjenester over hele landet. Det er logisk og ressurssparende at tjenestemenn på åsted kan gjøre store deler av etterforskningen på stedet umiddelbart. Reformens store problem er at den ikke løser den skarpe kritikken fra 22. juli-rapporten: Politiet vil fremdeles være en tjeneste der de fleste oppgavene skjer på kveldstid og i helger – mens de fleste tjenestemenn er på jobb på dagtid og hjemme i tide til middag med familien.

Senterpartiet har rett i situasjonsbeskrivelsen, men tar feil om problemet. Skal man først sentralstyre, får man gjøre det skikkelig.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook