Budsjettkrise

Regjeringen er en spinkel flåte

Akkurat nå preges norsk politikk av drama og spill. Men folket skjelver ikke av skrekk. Systemet er robust. Foreløpig.

Kommentar

Regjeringen Solberg er en stadig spinklere flåte – svakt surret sammen – som driver mot fossen. Krisen følger godt etablerte spor der de borgerlige partiene mister tillit til hverandre. Vi har sett det så mange ganger før: Borgerlig vielse er ingen garanti for langvarig samliv, særlig når det er basert på politisk polygami. Hovedtendensen i norsk politikk er at borgerlige regjeringer før eller siden bryter sammen på grunn av indre trykk og uenigheter. Nå er det dessuten bare et spørsmål om tid før de høyreradikale kreftene krever mer plass, også i norsk politikk. Det er ønsketenkning å tro at det alternative høyre, slik vi ser det i USA og en rekke europeiske land, ikke vil gjøre seg gjeldende i Norge. En slik utvikling vil påvirke politikkens innhold og partienes alliansemuligheter.

Foran stortingsvalget i 2013 var Erna Solbergs plan at Høyre, Frp, KrF og Venstre skulle danne regjering sammen. Den planen gikk i vasken, og i stedet måtte de fire nøye seg med å snekre sammen en samarbeidsavtale. Avtalen inneholdt felles politiske mål og løsninger, og ikke minst: De fire forpliktet seg til å forhandle om statsbudsjettet før det kom til Stortinget. Det er her den politiske borgerligheten står i fare for å havarere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Rett nok finnes det ennå gode muligheter for at Erna Solberg overlever som leder av en regjering. Men ingen store ord kan dekke over at statsministerens politiske masterplan nå sprekker opp. Planen hadde innebygd et for stort politisk strekk – fra Frp til Venstre. En politisk konstruksjonsfeil. Derfor fikk vi aldri en sterk borgerlig blokk med myndig styringsvilje og -evne. I stedet ser vi en Høyre-leder som febrilsk forsøker å selge høns i regnvær.

Venstre har vært regjeringens veps, en irriterende og nærgående plageånd med evne til å stikke. Nå har partiet også stukket av fra budsjettsamarbeidet, og i realiteten vendt ryggen til fellesskapet. Noen vil nok mene at Venstre her opptrer som en rotekte og konsekvent forsvarer av grønne verdier. Virkeligheten er litt mer kompleks. Budsjettbruddet viser ikke bare at Høyre og Frp lar være å holde sine løfter om et grønt skifte. Det avslører også at Venstres strategi var urealistisk og feilaktig. Siden 2013 har Venstre-leder Trine Skei Grande messet om hvor mye bedre Frp er i miljøpolitikken enn de rød-grønne. Ikke minst har hun forklart hvordan norsk politisk historie viser at Venstre aldri kan stole på Ap. Etter at også Høyre og Frp nå har sviktet, er det ikke lett å se hvem Venstre skal stole på i framtida.

Høyre er et parti med sterk vilje til å utøve politisk makt. I mer enn hundre år har Høyre vært avhengig av andre partier for å regjere. Borgerlig samarbeid er forutsetningen for at Høyre får styre landet. I dag aksepterer Høyre at partiet er avhengig av Frp for å nå målet, men opplever samtidig at dette er sprengstoff i bagasjen. Rett nok er Frp blitt striglet slik at partiet fremstår som både demokratisk patent, kontrollert og styringsdyktig. Likevel vedvarer skepsisen i mellompartiene. Det var denne som lukket døra for en firepartiregjering, og det kan fort bli verre.

Den pågående politiske krisen er typisk norsk. Saken som kan føre til brudd er i seg selv ikke monumental, og burde normalt kunne løses. Ser vi litt lenger ut i horisonten venter mørkere skyer som raskt kan øke konfliktnivået i norsk politikk. Den politiske høyreradikalismen – også kalt det alternative høyre – er en raskt voksende faktor i vestlige samfunn. Med anti-islamisme, nasjonal identitets- og velferdspolitikk og autoritære tendenser, retter den seg ikke bare mot liberal og sosialdemokratisk politikk. Det alternative høyre utfordrer like mye konservative partier som jo er en del av en liberal, demokratisk tradisjon. Foreløpig har verken konservative eller sosialdemokratiske partier i Europa noen tydelig strategi for denne trusselen.

Et hovedspørsmål er hvordan Frp vil forholde seg til de høyreradikale som blir stadig flere og mer høyrøstet, og som nå står oppstilt utenfor partiets inngangsdør. Vender Frp dem ryggen, kan resultatet bli et nytt parti som konkurrerer om Siv Jensens kjernevelgere. Blir de alternative tatt inn i varmen, f. eks med Sylvi Listhaug som partileder, vil Frp bli radikalisert og kanskje ubrukelig som regjeringspartner. Et slikt scenario kan tvinge fram nye typer politisk samarbeid. Fremfor alt vil det øke konfliktene og svekke tilliten i det norske politiske systemet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook