FATTIGDOM: Barnefattigdom og lave fødselstall skyldes begge en ensidig arbeidslinje-politikk, skriver Aksel Braanen Sterri.
Foto: Nina Hansen / Dagbladet
FATTIGDOM: Barnefattigdom og lave fødselstall skyldes begge en ensidig arbeidslinje-politikk, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Regjeringen fører enøyd fattigdomspolitikk

Økt barnetrygd og bedre vilkår for foreldre utenfor arbeidslivet må til for å bekjempe barnefattigdom

Kommentar

I snitt er det to elever i hver skoleklasse som lever i fattigdom, kunne regjeringen fortelle da de la fram sin strategi for å bekjempe barnefattigdom på onsdag. Til sammen gjelder det over åtti tusen barn og deres familier.

Det høye tallet bør ikke overraske. Både blågulgrønne, rødgrønne og blåblå regjeringer har sett en annen vei mens barnefattigdommen har økt gjennom hele 2000-tallet.

64 tiltak og «et løft» på 106 millioner kroner skal ifølge regjeringen løse utfordringene mange barnefamilier står ovenfor. Mange av dem er gode og vil få betydning for dem de treffer.

Men som UNICEF har påpekt gjør denne regjeringa intet for å reversere politikken som et samlet fagmiljø har pekt på som den fremste bidragsyter til å øke barnefattigdommen, nemlig svekkelsen av barnetrygden siden 1996.

Hvis barnetrygden hadde forblitt så sjenerøs som den var i 1996 kunne barnefattigdommen vært redusert med 27 prosent. Fordelingsutvalget som leverte sin NOU i 2009 regnet med at om du hadde justert barnetrygden med grunnbeløpet i folketrygden ville 45 000 færre levd i fattigdom.

Barne- og likestillingsminister Solveig Horne svarer på kritikken, som tidligere regjeringer, med å henvise til arbeidslinja; ideologien som sier at velferdsordningene aldri må være så sjenerøse at det svekker viljen til å ta seg arbeid. Det viktigste er å få foreldrene i arbeid, og sjenerøse velferdsordninger står i veien for det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Her går det for raskt for Horne. Velferdsordninger som forutsetter at mottaker er utenfor arbeid eller har lav inntekt, kan riktig nok virke som et hinder for å gå inn i arbeidslivet. Men det gjelder ikke barnetryden, som gis til alle uavhengig av annen inntekt.

Derimot er det mye som tyder på at en sjenerøs barnetrygd vil styrke arbeidslinja på sikt.

Motivet bak arbeidslinja er godt. Det er arbeid som generer inntekter, som igjen skal finansiere velferdsordningene. Folk må derfor arbeide om de kan.

Men Horne går rett i den samme fella som så mange før henne har gjort: Hun fokuserer utelukkende på den økonomiske produksjonen, og glemmer dermed det ulønna, men like viktige arbeidet kvinner har stått for i generasjoner: den menneskelige reproduksjonen.

Hensynet til velferdsstatens bærekraft som motiverer arbeidslinja handler ikke bare om at dagens arbeidsføre generasjoner arbeider, slik Horne later til å tro, men at vi produserer og investerer i morgendagens arbeidskraft. Eller på norsk: At kvinner føder barn og at barna vokser opp i gode, kjærlige familier.

At barn vokser opp i fattigdom er først og fremst et svik mot disse barna, men det er også et problem for arbeidslinja.

Barn som vokser opp i fattigdom har høyere sannsynlighet for selv å bli fattige når de blir voksne. Det er mye som tyder på at de arver en fattigdomskultur hvor de krever og forventer mindre av livet enn andre. De stiller også dårligere senere i livet, inkludert arbeidslivet, fordi foreldrene ikke har den samme kapasiteten til å følge dem opp i tidlig alder.

Den enøyde forståelsen av arbeidslinja har også en annen ulempe: Færre tar på seg jobben med å reprodusere. For fem år siden fikk hver kvinne i snitt 1,98 barn. I dag er tallet 1,76, et betydelig lavere tall enn de nødvendige 2,1 som skal til for at befolkningen reproduserer seg.

Arbeidslinja gjør at den norske velferdsstaten i stor grad er knyttet til suksess i arbeidslivet.

Den er relativt sjenerøs om arbeidstakere blir syke, arbeidsledig eller går av med pensjon. Er du utenfor arbeidslivet er støtten mager og den rettighetsbaserte norske velferden byttes ut med et bukkende og skrapende møte med NAV. Den samme skjevheten gjelder i familiepolitikken.

I en rapport fra tankesmien Civita regner Mathilde Fasting ut at en yrkesaktiv mor med to barn og høy inntekt mottar fem ganger så stor støtte fra staten enn en tobarnsmor som ikke er yrkesaktiv. Det fører ikke bare til at mange barn vokser opp i fattigdom.

I likhet med flere eksperter viser Fasting at innretningen på velferdspolitikken påvirker kvinners fødselsvalg på en måte som reduserer antallet fødsler.

Når sjenerøsiteten i velferdsordningene er så tett knyttet til deltakelse i arbeidslivet som de er i dag, gir det en gulrot for kvinner til først å få arbeid, for deretter å gå ut i arbeidslivet. Det gjør at mange utsetter det å få barn til et så sent tidspunkt at de ender med få eller ingen barn — fordi kroppen sier slutt.

Regjeringen er nødt til å se hvordan den arbeidslinje-styrte familiepolitikken både fremmer barnefattigdom og reduserer fødselstallene. Det å få barn er ikke et hvilket som helst livsstilsvalg som kan eller bør individualiseres. Reproduksjon er minst like viktig som produksjon og må derfor også få sin velfortjente lønn.

Et sted for regjeringen å starte er å lytte til forskere, tankesmier og offentlig nedsatte utvalg og øke barnetrygden. Det samme bør de gjøre med støtten til mødre som står utenfor arbeidslivet.