SEIER:  Opposisjonen kastet om på regjeringens likestillingsmelding. Aps likestillingspolitiske talsperson Anette Trettebergstuen i vandrehallen da Stortinget behandlet likestillingsmeldingen torsdag.
Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
SEIER: Opposisjonen kastet om på regjeringens likestillingsmelding. Aps likestillingspolitiske talsperson Anette Trettebergstuen i vandrehallen da Stortinget behandlet likestillingsmeldingen torsdag. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpixVis mer

Regjeringen gikk på enda en likestillingsmell

Statsfeminismen vant igjen.

Kommentar

Det gikk heftig for seg da Stortinget behandlet regjeringens likestillingsmelding torsdag. Det var allerede klart at en samlet opposisjon ville kreve atskillig flere tiltak og i praksis kaste om på hele meldingen. Arbeiderpartiets forslag hadde langt på vei KrFs fulle støtte, og da Venstre stemte med resten av opposisjonen, tippet flertallet. Det var et varslet nederlag.

Tyngdepunktet i norsk likestillingspolitikk har aldri ligget til høyre for Høyre. Selv Høyres største seier i likestillingspolitikken, styrekvotering, som ble innført av en næringsminister fra Høyre i en KrF-ledet regjering, er så radikalt at partiet knapt vedkjenner seg det i dag.

Slaget sto dermed mellom to klassiske valg; viljen til å ta i bruk politiske virkemidler, eller troen på at dette går seg til av seg selv og staten bør ligge mest mulig unna. Her er åpenbart Frp partiet som er mest mot statlig innblanding og i grunnen aldri har vært særlig opptatt av likestillingspolitikk i praksis annet enn som en norsk verdi minoriteter bør tilpasse seg, mens Høyre tidligere har stått på barrikadene i de store slagene.

Dermed virket det ikke helt som regjeringspartiene visste hvilket bein de skulle stå på. På den ene side forsvarte de seg mot påstander om at meldingen var uten virkemidler og tiltak. Her fantes det angivelig flust av dem. Ja, faktisk hevdet representanter at mange av Ap og opposisjonens forslag overlappet deres egne. På den annen side hevdet de blåblå at Ap drev med tvang og kalkulatorfeminisme når de ville ta i bruk politiske virkemidler.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Utfordringen for regjeringen er å skryte av norsk likestillings resultater når den beviselig er bygget på en politikk og virkemidler den nå tar avstand fra, ja, til og med harselerer med. Det er selvfølgelig legitimt å mene at det er nok nå, at vi er kommet så langt at likestilling ikke lenger forsvarer slike tiltak, men i Solveig Hornes likestillingsmelding tyder ikke virkelighetsbeskrivelsen på at det eneste som gjenstår er en holdningskampanje.

Flertallet i Stortinget ønsker å videreføre og utvikle den politikken som har virket for å fremme likestilling. Det vil i praksis si statsfeminisme, selv om det er et ord de færreste nå tør å ta i sin munn. Begge regjeringens støttepartier, Venstre og KrF, trakk fram sin historie på området. Ja, KrF måtte ta replikk da Høyre mente partiet hadde gått til sengs med fienden og kunne forsikre at deres ståsted er bygget på en lang linje i likestillingspolitikken og ikke et skifte.

Den harde ordvekslingen tydet både på at nederlaget var bittert, og at Ap nøt seieren. Det meste som skjer i politikken om dagen har valget i 2017 som bakteppe, og det er ikke hyggelig for Erna Solberg at regjeringen enda en gang blir beskyldt for å ha gitt tømmene til Frp på et område hvor partiet representerer en høyrefløy i norsk politikk. Det sliter stadig på forholdet til støttepartiene.

Men jeg tror ikke et øyeblikk at Venstre og KrF tenkte på sidevalg i dette spørsmålet, selv om alle samarbeid på Stortinget har betydning og Ap vil bruke det for hva det er verdt. De stemte rett og slett med flertallet for den politikken de tror på og mener virker.  Hadde regjeringen vært smarte, kunne nederlaget kanskje vært unngått, ved å gjøre den jobben Ap åpenbart har gjort i forhold til de andre partiene. Tvert om burde regjeringen være mer bekymret over at dagens avvisning av likestillingsmeldingen ikke var utslag av strategiske valg, og snarere skjedde på tross av allianser. Det betyr at avstanden er så stor på enda et politikkområde, at støttepartiene stemmer mot regjeringen.

For norsk likestillingspolitikk var det en historisk dag, ble det hevdet gjentatte ganger i salen. Ja, historisk i den forstand at Stortinget for første gang på lenge tar noen nye og overordnete grep i likestillingspolitikken. Det mest radikale er trolig en egen trepartsavtale etter modell av IA-avtalen.

Venstres forslag om en tredje kjønnsidentitet var kanskje det mest tabloide tegnet på at dette feltet er i konstant utvikling. Ellers har mange hengt seg opp i ønsket om kvotering i statseide selskaper. Er likestilling endt opp som en debatt om kvinnelige ledere liksom? Det er også viktig, men det meste av likestillingspolitikk handler om å gi frihet og muligheter til vanlige menn og kvinner. Til minoriteter. Når folkevalgte legger frem anekdotiske bevis på at de selv er likestilte og klarer seg fint, er det kanskje grunn til å spørre om Løvebakken og deres venner er representative.