UTSLIPPSKUTT: Mer enn noen gang trenger verden politiske ledere som er villige til å feie for egen dør, skriver Anna Kvam. På bildet ser vi en mann i Lisboa som kjøler seg ned i varmen. I går ble det mål 39 grader der - og det forventes at temperaturen vil fortsette å øke de neste dagene. Foto: AP Photo/ Armando Franca / NTB Scanpix
UTSLIPPSKUTT: Mer enn noen gang trenger verden politiske ledere som er villige til å feie for egen dør, skriver Anna Kvam. På bildet ser vi en mann i Lisboa som kjøler seg ned i varmen. I går ble det mål 39 grader der - og det forventes at temperaturen vil fortsette å øke de neste dagene. Foto: AP Photo/ Armando Franca / NTB ScanpixVis mer

Klima:

Regjeringen har et direkte ansvar for at varmerekorder ikke skal bli det vanlige i Lisboa, Madrid og Oslo

Mens hetebølgen ser ut til å gi seg snart hos oss, så bikker temperaturen 45 grader flere steder i Europa. Å være landet blant mange naboer som ikke gjør det riktige, er flaut.

Meninger

En gang hørte jeg historien om sju blinde menn. Se for deg at disse skal dele et måltid. Alle sju eier en viss mengde nudler. Ikke alle har like mye. De koker en gryte vann, og så skal hver og en dele en valgfri mengde nudler med fellesskapet. Ingen kan se hvor mye de andre gir.

Spaltist

Anna Kvam

er filosofistudent, medlem av Miljøpartiet De Grønne og tidligere ungdomspartileder.

Siste publiserte innlegg

Når vannet er kokt tar mennene fram suppeskje og gaffel. Men det er ingen nudler i gryta. Ingen ville være den eneste som delte sine nudler med resten av gjengen. I stedet for at alle dro fordel av å gi litt til fellesskapet, satset hver og én på at alle de andre tenkte likt og ikke delte. En klassisk allmenningens tragedie.

De sju blinde menns tragedie kan sammenlignes med hvordan verdens stater reagerer i møte med klimakrisa. For hvor kjipt er det ikke å være det eneste landet som kutter sine utslipp, hvis ingen andre gjør det? Masse innsats, masse arbeid, masse utgifter, uten at de andre landene gjør det som kreves?

Allmenningens tragedies logikk gjør at få land er villige nok, til å «gi fra seg» sine utslipp. Det er denne logikken som ligger under når bransjeorganisasjonen Norsk Olje og Gass konstruerer argumenter for at vi bør forsøke å holde liv i norsk olje og gassproduksjon i minst femti år til.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er også denne logikken som ligger bak Norges kjøp av klimakvoter i utviklingsland, framfor å kutte utslipp hjemme. Det er liksom bedre å betale den fyren som har minst nudler, for å dele bitte litt med fellesskapet, enn å dele av eget nudellager.

Dessverre, eller heldigvis, holder denne logikken bare et stykke på vei. Unnskyldningene for ikke å bidra til fellesskapet, verdenssamfunnet, med utslippskutt svikter nemlig i møte med den kunnskapen vi har om klimakrisa. Og den svikter, av flere grunner, i møte med allmenn fornuft.

For det første er nemlig ikke verdens stater blinde. Norge ser hva Spania gjør. Spania ser hva Portugal gjør. Portugal ser hva Romania gjør. Det betyr dessverre at alle landene ser det når noen ikke kutter utslipp. Dette motiverer også i liten grad til å være den som kutter.

Men det betyr også at verdens land ser hverandre når de velger å satse skikkelig på å redde verden. Det betyr at verdens land kan motivere hverandre. Verdens land har ikke store sanksjonsmulighetene overfor hverandre. I alle fall ikke i klimapolitikken. Men det å bli utskjemt kan ha effekt.

Å være landet blant mange naboer som ikke gjør det riktige, er flaut. Det er denne mekanismen FN-systemet satser på å utnytte gjennom Parisavtalen. Ved å få, tilnærmet, alle land i verden til å forplikte seg til å melde inn sine utslippskutt, skal det bli synlig hvem som sluntrer unna. Norge har signert avtalen.

Norge er et veldig rikt land, vi har lang og forblåst kyst, vi har en høyt utdannet befolkning. Unnskyldningene for ikke å gjøre alt vi kan er få. Det er rett og slett ekstra ille når et land som Norge lar seg styre av de blinde mennenes tragiske logikk.

For det andre: Verdens ledere har heldigvis mer å se fram til en ei tom suppegryte. Når de blinde mennene har kvittet seg med nudlene, er føden tapt. For alltid. Men det å kvitte seg med utslipp er ikke en ulempe. På en måte er det banalt. Selvsagt er det nyttig med utslippskutt fordi det er det som skal til for å unngå global oppvarming!

Men utslippskutt er altså nyttig på flere måter. Ved å være blant de første som kutter store utslipp er sannsynligheten større for å være den som finner de beste løsningene for utslippsfri teknologi, energibruk og utslippsfritt forbruk. Å kutte klimagassutslipp er også forbundet med bedre ressursutnyttelse, renere lokalmiljø og bedre luftkvalitet. Vi har så mye å vinne på å løse klimakrisa. Og så mye å tape på ikke å gjøre det.

Og når alt kommer til stykket så taper jo også det sultne reisefølget til slutt. Det blir ikke noe middag på dem. Og det samme gjelder verdenssamfunnet i møte med global oppvarming. Nesten bokstavelig talt. Det blir mindre middag. Til tross for at vi har enda bedre forutsetninger enn de blinde mennene til å overskue egen situasjon, rammes våre politikere av en forbausende lik logikk i sin handlingslammelse.

Det skal gis anerkjennelse til de politikerne som arbeider utrettelig for en ambisiøs klimapolitikk. Dessverre er resultatene magre. Norske utslipp har gått opp siden vi begynte å forsøke å kutte dem i 1990.

Vi er milevis på etterskudd. Når ingen fikk nudler til middag var det alles ansvar. På samme måte er det alle verdens land sitt ansvar når det ikke kuttes utslipp raskt nok. Derfor har vår regjering et ansvar for å stanse framtidige varmerekorder, skogbranndød, artsutryddelse, oversvømmelser og sykdomsspredning fra smeltende permafrost.

Uansett hvor på kloden det skjer. Og i ord er våre styrende politikere enig i målsettingen. Vi skal bidra til å sikre et stabilt klima. Men når det kommer til de praktiske løsningene, det som kreves av endring her hjemme, ja da er veien ofte kort til den tragiske logikken. Den må avsløres. For verden trenger politiske ledere som er villige til å feie for egen dør. Mer enn noen gang.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook