OPPTATT AV ULIKHET: De borgerlige partilederne åpnet i går regjeringens konferanse om ulikhet og sosial bærekraft. Foto: Christian Roth Christiansen
OPPTATT AV ULIKHET: De borgerlige partilederne åpnet i går regjeringens konferanse om ulikhet og sosial bærekraft. Foto: Christian Roth ChristiansenVis mer

Regjeringens konferanse om ulikhet:

Regjeringen kan ikke feige ut i kampen mot økonomisk ulikhet

Regjeringen skyter seg selv i foten hvis den leverer en ulikhetsmelding som ikke tar økonomiske forskjeller på alvor.

Kommentar

Fem lysekroner i krystall, fire statsråder og én statsminister. Det var rammene da regjeringen i går hadde invitert konferanseutsatt sektor til en dag i ulikhetens tegn. Regjeringen hadde kanskje stjålet opposisjonens retoriske klær, men garderoben var den samme som før.

Konferansen i ærverdige Gamle Logen var første spadestikk i arbeidet med regjeringens kommende stortingsmelding om hvordan de vil jobbe for å redusere forskjellene i Norge. Økonomisk ulikhet er kanskje på alles lepper og økt innsats er på sin plass, men stortingsmeldingen kommer på bestilling fra SV, og er ikke regjeringens eget initiativ.

Øverst på plakaten for regjeringens konferanse sto Branko Milanovic, stjerneøkonom og kjæledegge for deler av venstresida. Man skulle nesten tro det var opposisjonen som hadde booket programmet også. Men der stoppet også grunnene for venstresida til å nikke anerkjennende.

Da SV foreslo stortingsmeldingen etter valget i fjor, var bestillingen deres at den skulle handle om tiltak mot den økende ulikheten i makt og rikdom i Norge. Klassiske SV-saker. I går var derimot makt og rikdom byttet ut med sosial bærekraft og utenforskap, fattigdom og ulikhet.

Under åpningen slo de borgerlige partilederne fast at forskjellene skal være små og at de alle er opptatt av å motarbeide ulikhet, men var også påpasselige med å nevne at ulikhet handler om mer enn økonomi.

Mens SV ville løfte økonomisk ulikhet og «forskjells-Norge» på dagsorden, var det tydelig at regjeringen er innstilt på å ta ulikhetsdebatten på sine egne premisser.

At de vil det er forståelig. Økonomiske tiltak er kostbare, for staten og for velgerne som befinner seg på den øvre delen av inntektsstigen. Å begrense innvandringen passer regjeringsprosjektet bedre enn økt formuesskatt og barnetrygd.

Regjeringen bør likevel ikke la seg rive med av sin egen makt som premissleverandør og gå for langt i retning av å relativisere betydningen av tiltak mot økonomiske forskjeller. Selv om det er andre former for forskjeller som også påvirker menneskers livskvalitet, vil det å feige ut i kampen mot økonomisk ulikhet være å skyte seg selv i foten.

Én ting er at nå er et godt tidspunkt å gjøre noe for dem nederst på inntektsfordelingen. Viktige utgifter for alle, som mat-, strøm- og renteutgifter er ventet å øke framover. Disse utgjør en særlig stor del av utgiftene for dem som lever med vedvarende lavinntekt.

En annen er at det rett og slett er viktig for et samfunn å bevare små forskjeller. For tilliten, fellesskapsfølelsen og oppslutningen om den norske velferdsmodellen.

Men den politiske gevinsten vil også kunne være stor, om regjeringen lykkes. Klarer regjeringen å levere politikk som har effekt på det som av mange oppleves som en av samtidens store utfordringer, bygger det oppunder regjeringens credo som styringsdyktig. En slik gevinst fikk regjeringen kjenne på da de gikk inn stortingsvalget med oppturen etter oljesmellen i ryggen.

Regjeringen kan til og med gjøre kampen mot den økonomiske ulikheten til sin egen, ved å enda tydeligere løfte fram de borgerlige grunner til å redusere ulikheten. Den amerikanske økonomen Raj Chetty og medforfattere har for eksempel vist hvordan foreldres inntekt påvirker hvem som lykkes med gründerskap og innovasjon.

I gårsdagens Dagens Næringsliv snakket NHOs sjeføkonom Øystein Dørum om hvordan økonomisk ulikhet på sikt kan ramme de stabile vilkårene for næringslivet, hvis det fører til politisk uro og polarisering. Det vil igjen føre til mer usikkerhet og lavere investeringer og vekst.

Og det er på tide at man snakker mer om hvor skadelig konsentrasjon av rikdom kan være for maktfordelingen i samfunnet, med et borgerlig utgangspunkt. En regjering som ellers snakker varmt om det liberale demokratiet bør også reflektere over hvordan konsentrasjon av rikdom påvirker det.

Så lenge regjeringen tør prioritere kamp mot økonomisk ulikhet, er det ikke tiltak å iverksette som mangler. De kanskje laveste fruktene finnes i Fordelingsutvalgets rapport fra 2009. Tiltak som en bedre og høyere boligbeskatning, obligatorisk kjernetid i barnehagen, fjerning av kontantstøtten og høyere barnetrygd ble helt eller delvis plassert i skuffen av den rødgrønne regjeringen.

Mer radikale forslag bør også løftes i debatten om ulikhet, som kortere skoleferie, jobbskattefradrag og en borgerarv-ordning. På lengre sikt, når det finansielle handlingsrommet krymper inn, bør også formuesskatten, arveavgiften og kanskje den høyeste trinnskatten vurderes igjen.

Det står ikke på mulige tiltak i kampen mot økonomisk ulikhet. Pakkes innsatsen inn riktig, kan kampen mot forskjeller bli en ny suksesshistorie for regjeringen. Men da må den ta økonomisk ulikhet på alvor.

Regjeringen kan ikke feige ut i kampen mot økonomisk ulikhet