PÅ VEI TIL NIS: Regjeringen åpner for at Color lines Kiel-ferjer kan flagges om fra NOR til NIS. Det kan koste 700 norske sjøfolk jobben. Tegning: Finn Graff
PÅ VEI TIL NIS: Regjeringen åpner for at Color lines Kiel-ferjer kan flagges om fra NOR til NIS. Det kan koste 700 norske sjøfolk jobben. Tegning: Finn GraffVis mer

Color Line:

Regjeringen lot seg true og kue av Color Lines eiere

Myndighetene feiger ut i ferje-striden. Mens Color Line håver inn, kan 700 norske sjøfolk miste jobben, skriver Ola Magnussen Rydje.

Kommentar

For å spare penger på besetningen av to Kiel-ferjer vil Color Line skifte ut om lag 700 norske sjøfolk med billigere utenlandsk arbeidskraft. Selv om selskapet går flere hundre millioner kroner i pluss, ser det sitt snitt til å tjene mer.

Ingen andre enn Color Line selv kjenner selskapets motiver, men det er vanskelig å se at det klare ønsket om å kvitte seg med norske lønns- og arbeidsvilkår kommer av desperasjon. Høyst trolig kan Color Line, om de vil, beholde arbeidsplassene i Norge.

Gjør de det bevares et godt og lønnsomt partnerskap mellom myndigheter, fagforeninger og rederier.

Samarbeidet i skipsfarten har nemlig vært en suksessoppskrift: I bytte mot at rederiene får om lag to milliarder kroner årlig i diverse rause støtteordninger, får Norge arbeidsplasser og arbeiderne anstendige lønns- og arbeidsvilkår. Som bonus sikres også rederiene tilgang på kompetent og omstillingsvillig arbeidskraft.

Hvis alle holder sin del av kompromisset, er tanken at samarbeidet skal bygge videre på det som har gjort Norge til stolt og stor sjøfartsnasjon.

Men slik tenker de ikke lenger i Color Line eller regjeringskollegiet. De vil heller demontere. I statsbudsjettet for 2019 har regjeringen gått inn for å tillate Color Line å registrere de to Kiel-ferjene i Norsk internasjonalt skipsregister (NIS) framfor Norsk ordinært skipsregister (NOR).

To bokstaver fra eller til i akronymet høres kanskje ikke så dramatisk ut, men for ansatte i restauranter, butikker og hoteller på skipene kan de bety kroken på døra. Det samme gjelder kapteiner, maskinarbeidere, styrmenn og annet driftspersonell. Omregistrering tillater at om lag 700 av selskapets 2400 ansatte skiftes ut.

Regjeringen er forbausende åpne om hvorfor de støtter Color Lines krav. I onsdagens spørretime på Stortinget fortalte statsminister Erna Solberg at det i stor grad handler om frykten for at selskapet flagger ut hele virksomheten til Dansk internasjonalt skipsregister (DIS) dersom det ikke får det som det vil.

Det er lett å forstå regjeringens frykt. Color Line har truet med utflagging tidligere. Det er også alltid enklere å be om en tøff linje i slike spørsmål når man sitter på utsida enn med ansvaret. Det å nekte Color Line gjennomslag kan bety at ikke bare 700 arbeidsplasser forsvinner, men samtlige 2400 – dystre tall for enhver næringsvennlig regjering.

På sikt er det likevel oppsiktsvekkende at regjeringen lar seg kue så lett. Hva skal nå stanse Color Line eller andre selskaper fra å fortsette utpressingen på andre områder, eller ved en seinere anledning? Ved å gi seg så lett har regjeringen med dette trolig svekket egen forhandlingsposisjon for framtida.

Men det er heller ikke lett å forstå hvorfor Color Line ser seg tjent med å holde fram som de gjør. Ved å true med fullstendig utflagging, bryter de samfunnskontrakten mellom partene. Det er skadelig for tilliten i hele skipsfarten. Hvis selskaper som tjener milliarder skal true seg til stadig mer, hvorfor skal arbeidstakere på seinere tidspunkt gå med på kompromisser, selv om de skulle være aldri så nødvendige?

Fordelen med den norske modellen er kanskje størst når det blåser som verst, noe vi så under oljeprisfallet i 2014. Da tok arbeiderne sin rettmessige del av ansvaret for å sikre drift og lønnsomhet, ved å gå med på reallønnsnedgang og permitteringer. Fordi kompromisser krever to eller flere parter, framstår hele strategien korttenkt.

Om noen skal være misfornøyd med dagens ordning er det heller ikke rederiene, men skattebetalerne. Hvis det viser seg at vi i årevis har subsidiert og støttet en næring for å sikre at den forblir i Norge, for så å se den seile grådig av sted, har vi grunn til å revurdere pengebruken.

Det er ikke sikkert regjeringen og Color Line får det som de vil. I behandlingen av revidert budsjett i vår, var KrF skeptisk til både argumenter og prosess, og kan påføre regjeringen nederlag i forhandlingene i høst. Men heller ikke det er avgjort, ettersom uenigheten internt skal gå nesten helt til topps i partiet.

I mellomtida forsøker regjeringen å forsvare seg så godt den kan. Argumentene framstår imidlertid mer og mer vikarierende, som for eksempel påstanden om at sjøfolka som mister jobben egentlig ikke er sjøfolk. I alle fall ikke i tradisjonell forstand. Selv om skipet er arbeidsplassen, seiler de ikke på lik linje med folk på brua eller i maskinrommet, skal vi tro regjeringen.

Det er merkelig historieskriving. Så lenge norske skip har seilt på havet, har de hatt messepersonell med seg. Men så handler selvfølgelig ikke Color Line-striden om definisjonen av sjøfolk heller. Den handler om en medgjørlig regjering som lot seg true av mektige kapitalinteresser på vanlige arbeideres bekostning. Andre forklaringer må de dra lenger til sjøs med.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.