Bildet: Statsminister Erna Solberg (Høyre) har ikke hatt en enkel jobb som statsminister. Og verre skal det bli. 
Bildet: Statsminister Erna Solberg (Høyre) har ikke hatt en enkel jobb som statsminister. Og verre skal det bli. Vis mer

Statsbudsjett og svake regjeringer

Regjeringen må styrkes

Oljepengene har vært tjæren som har holdt regjeringen og samarbeidspartiene sammen.

Kommentar

Regjeringen og samarbeidspartiene ble endelig enige om et statsbudsjett - etter kriseprat og søvnløse netter. Det ble selvfølgelig dyrt. Selv om støttepartiene titt og ofte advarer mot en for stor oljepengebruk, er de år etter år med på å drive opp oljepengebruken.

Det skaper derfor en viss forvirring når Venstres Sveinung Rotevatn kritiserer budsjettet de akkurat har vært med på å forhandle fram på forsida av Dagens Næringsliv, og støttes på Twitter av nestleder Terje Breivik.

Men vi bør ikke la oss overraske. Det er småpartienes lodd i livet å være ansvarlig i teorien, og uansvarlig i praksis. Når ramma er lagt, vil et lite parti måtte kjempe for å få noen ekstra kroner til sine hjertesaker. Men det kan ikke vare.

Det er selvfølgelig ikke bare støttepartienes skyld at vi år etter år bruker mer penger. Et romvesen - eller dens jordlige tvilling akademikeren - ville kanskje tenke at en regjering med utspring fra høyresiden i politikken, skulle være forsiktig med å bruke skattebetalernes penger. Men igjen er det langt mellom teori og praksis.

Frp har aldri vært et tradisjonelt høyreparti, og etter fire år med ekspansiv pengebruk kan vi vel fastslå at Høyre heller ikke er det.

Finn Graff
Finn Graff Vis mer

Oljepengene gjør at en kan være for både skattekutt og å gi mer penger til velferd, i alle fall for en periode. Høyre har tradisjonelt forstått att utgifter må dekkes inn av inntekter. Den mest plausible grunnen til at de nå har «glemt» det, er nok at Erna Solberg ikke har kustus på samarbeidspartnerne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Er en i det mer konspiratoriske hjørne kan en mistenke en strategi hentet fra den amerikanske høyresiden. Kutt nok i skattene mens utgiftene bare øker, så vil det statlige beistet etter hvert sulte. Det tar litt lenger tid i Norge på grunn av oljepengene, men om ikke lenge må framtidige storting kutte i offentlige utgifter.

Dette er imidlertid en farlig strategi. For i mellomtiden blir beistet grådig og sulten på mer. Selv om behovet øker, blir det ikke lettere å kutte i framtida.

Den fremste grunnen til den ekspansive finanspolitikken er nemlig partisystemet og de institusjonelle spillereglene. I motsetning til det amerikanske og britiske valgsystemet, avler det norske partisystemet mange partier.

Det kan være en fordel, fordi det gir oss en større meny av politiske partier som konkurrerer om våre interesser. Det fungerer også som en sikkerhetsventil som gjør at tendenser i folket - som f.eks. innvandringsskepsis - på et tidligere tidspunkt kan gi seg utslag på menyen. Det kan også fremme en nødvendig kompromissvilje mellom partiene.

Men det kan også være en ulempe. Blir det for mange partier blir det svært vanskelig å få på plass styringsdyktige regjeringsalternativer. Da blir det samtidig vanskelig for velgerne å holde regjeringer ansvarlige for politikken de fører. For hvordan kan velgerne belønne eller straffe partiet de stemte på når det er uklart hvem som er ansvarlig for politikken regjeringen fører?

Mange partier gir også små partier uforholdsmessig mye makt over politikken. Det ekstreme eksemplet på dette er Israel, hvor de mange fløypartiene drar politikken i en ekstrem retning.

Åtte år med rødgrønn regjering gjorde at flere har glemt at svake regjeringer også er normen i Norge. Det toppet seg med Thorbjørn Jaglands mindretallsregjering i 1996-1997, hvor Stortinget regjerte nesten like mye som regjeringen, men flere statsministre har måttet takle et uregjerlig storting.

Jens Stoltenbergs rødgrønne flertallsregjering var et svar på 20 år med mindretallsregjeringer, med et notorisk dårlig styringsgrunnlag.

Konstellasjonen Frp og Høyre, med en samarbeidsavtale med KrF og Venstre, var et forsøk på å svare på det samme behovet for å sikre en så stabil styringsplattform som mulig, samt å møte anklagene om «borgerlig kaos».

I realiteten har det vist seg som en ytterst skjør konstruksjon. Solberg må både finne kompromisser innad i egen regjering samtidig som hun må finne kompromisser med samarbeidspartiene.

Når disse partiene står så langt fra hverandre som de gjør på vesentlige politikkområder, er det merkelig at det ikke har gått verre. Å bære sprikende staur, er mildt sagt krevende. Oljepengene har vært tjæren som har holdt dem sammen.

Med fall i oljeinntekter og økende behov for å redusere oljepengebruken, vil framtidige regjeringer ha en vanskeligere jobb. Da vil debatten om hvordan vi kan styrke regjeringen og de store partiene på bekostning av de små, tvinge seg fram.

Et sted å starte er å endre budsjettprosessen slik at fjorårets budsjett blir videreført om partene ikke kommer til enighet, samt endre budsjettreglene slik at en ikke kan ende opp uten budsjett.

Andre forslag er å innføre innsettingsvedtak, slik at et flertall i Stortinget må stemme aktivt for en ny regjering. Alternativet er å heve sperregrensa.