HIT, MEN IKKE LENGER: &nbsp;Det norske fartøyet Siem Pilot har plukket opp flere tusen flyktninger i Middelhavet i år. Men til Norge kommer de ikke lenger.<siem pilot»="" har="" i="" løpet="" av="" våren="" brakt="" land="" tusenvis="" flyktninger="" fra="" middelhavet,="" men="" stadig="" færre="" ender="" opp="" norge,="" viser="" ferske="" tall="" udi.="" &nbsp;foto="" :="" stig="" b.="" hansen="" &nbsp;<="" figcaption=""><meta itemprop="representativeOfPage" content="true"></siem>
HIT, MEN IKKE LENGER:  Det norske fartøyet Siem Pilot har plukket opp flere tusen flyktninger i Middelhavet i år. Men til Norge kommer de ikke lenger.Vis mer

Regjeringen og UDI planla for rekordhøy asylankomst i år. Det stikk motsatte skjedde

Hvordan kunne de ta så feil? 

Kommentar

I løpet av hele første halvår har det kommet like mange asylsøkere til Norge som på en uke i oktober i fjor. Det er en nedgang på 64 prosent i forhold til samme periode i fjor.

Antall asylsøkere, 1678 hittil i år, har ikke vært lavere på 19 år.

Det er det stikk motsatte av hva både UDI og regjeringen har planlagt for, og som Stortinget denne våren har tatt høyde for med drastiske innstramninger i lover og regelverk. UDI anslo at Norge kunne få så mange som 100000 asylsøkere i år, mens regjeringen har budsjettert med 60000. I «verste» fall tror UDI nå at det kan ende med halvparten av det budsjetterte, altså 30000, men trolig langt færre.

Nå vil garantert både regjeringen og opposisjonen, som lot seg rive med i vinter, hevde at norske innstramninger er en hovedgrunn til at antallet er redusert så kraftig. Det er ikke en gang halve sannheten. Riktignok har tiltak ved grensen i nord satt en stopper for mange ankomster over Storskog.

Men i all hovedsak skyldes den brå asylstansen at kontinentet har stengt grensene og asylveiene gjennom Europa. Det er på kort sikt en lettelse for det norske utlendingsapparatet, men betyr økt press på middelhavslandene og flyktningleire som allerede er overfylt. Den uholdbare avtalen med Tyrkia ser foreløpig ikke ut til å spille den sentrale rollen Angela Merkel håpet.

Politikere som vil hjelpe dem der de er - det vil si samtlige politikere i hele Europa – har nå en utrolig tøff jobb å gjøre. Den akutte flyktningsituasjonen er ikke over. Heller ikke de politiske utfordringene den har skapt. Eller de juridiske. EU har som kjent fått en enda større nøtt å løse med Brexit, men kanskje kan man håpe at det tvinger fram en realitetsforståelse hos medlemmene. Riktignok handlet britisk EU-motstand vel så mye om fri flyt av EU-borgere, av polakker og rumenere, men til syvende og sist om grenser, kontroll og overnasjonalitet versus selvråderett.

De som fortsatt tror overnasjonale løsninger har noe for seg, bør ikke ta seg lang sommerferie.

Både politikere og utlendingsforvaltning her hjemme ble nærmest grepet av panikk i fjor høst, da antall asylankomster økte voldsomt på kort tid. UDI hadde samme sommer nedjustert prognosene, tross at den prekære situasjonen i Syria og rundt Middelhavet burde ha gitt et varsel om det som skjedde kort tid etter. Blant annet fordi EU og verdenssamfunnet kuttet i støtte til flyktningleire. Det var rett og slett matmangel.

UDI ville ikke gå i samme fella en gang til, men lot seg friste til å ta altfor hardt i. UDI-direktør Frode Forfang har selvfølgelig rett i at situasjonen er uoversiktlig og vanskelig å vurdere, men nettopp derfor burde man kanskje ha vært mer edruelig enn å tegne ett «worst case»-scenario i en så opphisset stemning som hele Europa befant seg i i fjor høst.

De høye anslagene ble som ventet brukt politisk som begrunnelse for at det hastet med å få på plass innstramninger, og som unnskyldning for at man blant annet måtte operere med korte høringsfrister. Frode Forfang trekker fram at Sverige har langt flere ankomster enn Norge, som bevis på at det fortsatt er mulig å ta seg nordover i Europa. Men etter svenskenes innstramninger denne våren må du bruke spett for å skille svensk fra norsk asylpolitikk.

Siden UDI har planlagt og budsjettert med et dramatisk høyere antall ankomster, bør det være mulig å bruke noen av ressursene til å håndtere de asylsøkerne som kom i fjor. Altfor mange har sittet i et år og vel så det på mottak og venter på behandling. UDI har etter instruks fra regjeringen prioritert å kaste ut folk, særlig afghanere og irakere.

Imens sitter asylsøkere, som høyst sannsynlig vil få opphold, særlig mange syrere, og venter på å komme i gang med livene sine. Med studier og forhåpentlig en jobb. Innvandringsminister Sylvi Listhaug snakker ustoppelig om at vi må stille krav og flyktninger må gjøre sin plikt før de kan kreve sin rett. Dette budskapet ble nylig gjentatt av arbeidsminister Anniken Hauglie som begrunnelse for innstramninger i rettigheter.

Dette høres strålende ut for asylsøkere jeg har møtt. Det er ikke noe de heller vil. Mange av dem har allerede før de kom til Norge hatt livet på vent i flere år, først på grunn av konflikt og krig i Syria, så på grunn av flukt og opphold i leire i nærområdene. For unge mennesker er fire-fem år en evighet.

Ja, ja, sier de forventningsfulle når jeg forteller om Listhaugs krav, når kan jeg begynne å studere, når kan jeg få godkjent utdannelsen min, når kan jeg få arbeidstillatelse?

Men i stedet for å gis en mulighet til å innfri regjeringens ønsker, som absolutt ingen er uenig i som et mål, sitter de rundt omkring i nedlagte fjellstuer og forlatte hus og venter, venter. Det er ikke bra for dem, og det er ikke bra for Norge. Det eneste det er bra for er de som stadig tjener grovt på UDIs rause kontrakter som er et resultat av en velkommen villfarelse.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook