I sommer la regjeringen frem et høringsnotat om kutt i trygderettighetene for flyktninger og andre innvandrere fra land utenfor EØS. I høringsnotatet stiller regjeringen i utsikt at forslagene vil gi færre asylsøkere til Norge, mer rettferdighet og raskere arbeidsmarkedsintegrasjon, i tillegg til betydelige innsparinger på statsbudsjettet.
Når noe lyder for godt til å være sant, er det gjerne det. Forslagene vil neppe få stor betydning for asyltallene, og de er dårlig sosialpolitikk. Den sikreste virkningen er at de vil skape mer fattigdom og en større avhengighet av sosialhjelp og andre behovsprøvde ordninger som hindrer arbeidsmarkedsdeltakelse.
Det sies ofte at innvandrere fra land utenfor Europa har rett til trygdeytelser på lik linje med nordmenn fra og med dagen de får lovlig opphold i Norge. Slik er det ikke. Rett til sykepenger og dagpenger må først tjenes opp gjennom arbeid, og for en rekke trygder må man ha bodd i Norge i tre år før man får rett på ytelser.
Bare innvandrere med flyktningstatus har hittil vært unntatt denne ventetiden. Regjeringen foreslår nå å utvide ventetiden til fem år for blant annet alderspensjon og uføretrygd, og den vil gjøre reglene om ventetid gjeldende også for flyktninger.
I Norge kreves det minst 40 års botid før fylte 67 år for å få rett til fulle minsteytelser i alderspensjon og uføretrygd. Er botiden kortere blir minsteytelsen avkortet forholdsmessig, og det betyr at alle som er over 27 år når de kommer til Norge får redusert minstepensjon.
Dette skaper få problemer for arbeidsinnvandrere og nordmenn som har bodd i utlandet, fordi de oftest har tjent opp pensjonsrettigheter som de kan ta med seg hit. Norske statsborgere som har bodd i utlandet, kan dessuten være frivillige medlemmer av folketrygden.
Flyktninger er i en annen situasjon. De kan normalt ikke ta med seg rettigheter til Norge fra det landet de flykter fra. Derfor er de unntatt fra botidskravet og får rett til full minstepensjon uansett alder ved ankomst til Norge. Regjeringen vil nå også fjerne denne særregelen for flyktninger, og de begrunner dette med likebehandling.
Dette er villedende. Det vil først og fremst føre til mer forskjellsbehandling mellom flyktninger og nordmenn som har bodd i Norge hele livet.
Flyktninger og andre innvandrere, som etter forslagene mister ordinære trygdeytelser, skal i stedet få spesielle behovsprøvde ytelser eller være henvist til økonomisk sosialhjelp. Vi har allerede en spesiell behovsprøvd alderstrygd for personer med kort botid i Norge.
Ytelsen er i utgangspunktet på samme nivå som minstepensjonen fra folketrygden, men den store forskjellen er at den avkortes krone-for-krone mot andre inntekter og sparepenger mottakeren og ektefellen har. Det gir svake økonomiske motiver til å delta i arbeidslivet frem til pensjonsalder for de som er omfattet og lavere levestandard etter overgangen til pensjon sammenlignet med norske minstepensjonister.
For å ta hånd om flyktninger som nå skal fratas retten til ordinær uføretrygd, foreslår Regjeringen innført en tilsvarende ny behovsprøvd uføretrygd. Før behovsprøving skal ytelsen være på nivå med minstepensjonen, men uten rett til forsørgingstillegg for partner eller barn. Og den nye ordningen skal - på tross av alt snakk om likebehandling - bare gjelde for flyktninger. For funksjonshemmede flyktninger med familie vil dette føre til fattigdom og avhengighet av sosialhjelp.
Regjeringens forslag representerer et langt skritt i retning av en todelt velferdsstat der flyktninger og innvandrere fra land utenfor EØS styres inn i et annet og dårligere trygdesystem enn det som gjelder for nordmenn flest. Dette er klart i strid med Brochmann-utvalgets anbefalinger i 2011.
Regjeringen hevder at forslagene vil gi flyktningene sterkere insentiver til å arbeide, og føre til raskere og bedre integrering. Vi tror at effekten vil være stikk motsatt. Det trygdesystemet for flyktninger og innvandrere som regjeringen foreslår, gir opphav til fattigdomsfeller.
Mottakere av sosialhjelp og en ny behovsprøvd uføretrygd får ikke noe igjen for å prøve seg i en deltidsjobb, de kan ikke etablere seg på boligmarkedet, og de har dårligere muligheter til å sikre trygge og stabile oppvekstvilkår for sine barn.
Mens nordmenn flest nettopp har fått et pensjonssystem der det alltid lønner seg å arbeide, må flyktninger og andre innvandrere fra land utenfor EØS forholde seg til et pensjonssystem der de straffes for å jobbe og spare til alderdommen. Det er i strid med arbeidslinjen og dårlig integreringspolitikk.
