Regjeringen svikter likelønnskampen

Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn har holdt seg stabil på ca 15 prosent de siste 20 -30 årene. Torsdag 19. juni kom lønnsstatistikken for 2007. Den ga ingen grunn til feiring. Med en gjennomsnittlig lønnsforskjell på 15,7 prosent, så å si nøyaktig det samme som i 2006, understreker den tendensene fra de siste 30 årene: Vi er ikke i nærheten av å oppnå likelønn i Norge, til tross for påstått innsats fra flere hold.

Likelønnskommisjonen foreslår å bruke tre milliarder kroner på å gi kvinnedominerte yrker i offentlig sektor et lønnsløft. Fafo-forsker Arup Seip mener vårens streik i kommunal sektor er et rop til regjeringen om å ta forslaget på alvor. Likevel har statsminister Jens Stoltenberg kontant avslått å bidra til lønnsløft i årets oppgjør. Sammen med barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt var han også raskt ute med å avvise et av kommisjonens andre hovedtiltak; tredeling av foreldrepermisjonen. Som fungerende likestillings- og diskrimineringsombud kan jeg ikke la være å undre meg: Hva i all verden har regjeringen egentlig tenkt å gjøre for å heve norske kvinners lønn til et akseptabelt nivå? Foreløpig har både Stoltenberg og Huitfeldt vært mest opptatt av å snakke om alt de ikke vil gjøre.

Lønnsoppgjøret er ikke egnet til å løse likelønnsproblematikken i Norge. Det viser både lønnsstatistikken, historien og årets oppgjør i stat og kommune. Så lenge flertallet av norske kvinner jobber i offentlig sektor, vil de ulike kvinnegruppene alltid kjempe om de samme kronene. I år fikk for eksempel kvinnedominerte grupper i Fagforbundet en relativt stor del av potten. Dermed ser det ut til at kvinnedominerte utdanningsgrupper som lærere og sykepleiere må nøye seg med et mer beskjedent oppgjør. Slik flyttes problemet mellom ulike yrkesgrupper uten at lønnsforskjellen mellom kvinner og menn blir redusert.

Undersøkelser viser at mannsdominerte fagforeninger er villige til å fryse lønna et år for at kvinnene skal få et løft. Det er flott, men over tid viser historien at løftet blir tatt igjen. Skal vi få likelønn i Norge, trenger vi tiltak som endrer strukturene, ikke bare pynter litt på overflaten. Likelønnskommisjonen har levert en gjennomarbeidet tiltakspakke som likestillings- og diskrimineringsombudet støtter. Vi mener en offentlig lønnspott på tre milliarder og tredelt foreldrepermisjon er helt nødvendig for å utjevne lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Kommisjonen foreslår også å styrke likestillingsloven og ombudets mulighet til å kontrollere lokale likestillingstiltak. Det trengs. I Sverige fikk Likestillingsombudet seks millioner til å kontrollere 1245 arbeidsgivere og en million arbeidstakere i den såkalte Milliongranskningen. Det ble påvist usaklige lønnsforskjeller i over 40 prosent av virksomhetene. Om lag 3000 kvinner og 300 menn fikk justert lønna si.

Kjønnsdiskriminering i arbeidslivet er det vi får flest henvendelser om. Mange av dem handler om likelønn. Hvis ombudet skal kunne fortsette å bruke likestillingsloven til å jobbe for likestilling i arbeidslivet, må det settes av penger til klagesaksbehandling, aktive kontroller og veiledning også her i Norge. Dette burde være selvfølgeligheter. Likevel har regjeringen til nå møtt alle kommisjonens tiltaksforslag på en av to måter: kontant avvisning eller øredøvende taushet.

Likelønn koster. Når regjeringen skyver hele ansvaret over på lønnsoppgjørene og nekter å ta sin del av regninga, er det norske kvinner som betaler for urettferdigheten. Slik kan vi ikke ha det. Det er nå den sittende regjeringen har sjansen til å vise at de virkelig ønsker likelønn og likestilling for kvinner. Det er nå de forhandler sitt siste budsjett i inneværende periode. Til høsten, når høringssvarene på Likelønnskommisjonens forslag er kommet, er det sannsynligvis for sent å påvirke budsjettet i særlig grad. Regjeringen viste handlekraft da de ga Likelønnskommisjonen oppdraget med å kartlegge årsakene til de store kjønnsbaserte lønnsforskjellene og komme med forslag til tiltak. Nå gjenstår det å se om regjeringen har handlekraft til å gjennomføre, eller om de overlater utfordringene til neste valgs vinner. Signalene så langt har ikke gitt grunn til optimisme.