BOMBING: De siste to måneders bombinger av Øst-Ghouta viser at krigen i Syria ennå ikke er over. Mer enn 1500 mennesker være drept og FN er like handlingslammet som under den kalde krigen, skriver artikkelforfatteren. På bildet er et medlem av de syriske regjeringsstyrkene i en utbombet del av Jobar i Øst-Ghouta. Foto: Omar Sanadiki / REUTERS / NTB scanpix
BOMBING: De siste to måneders bombinger av Øst-Ghouta viser at krigen i Syria ennå ikke er over. Mer enn 1500 mennesker være drept og FN er like handlingslammet som under den kalde krigen, skriver artikkelforfatteren. På bildet er et medlem av de syriske regjeringsstyrkene i en utbombet del av Jobar i Øst-Ghouta. Foto: Omar Sanadiki / REUTERS / NTB scanpixVis mer

Regjeringens partnerstrategi:

Regjeringens dans med Assad

Mens bombene regner over Øst-Goutha har den norske regjeringen en plan om at Syria og Assad skal bli partnerland for norsk bistand.

Meninger

De siste to måneders bombinger av Øst-Ghouta viser at krigen i Syria ennå ikke er over. Mer enn 1500 mennesker være drept og FN er like handlingslammet som under den kalde krigen. President Bashir al-Assad viser ingen nåde. Over 400 000 skal være drept totalt siden 2011.

Samtidig har Erna Solberg signalisert en kraftig omleggelse av norsk bistand, der man skal intensivere innsatsen i såkalte partnerland. 24 land ble valgt ut med regjeringens velsignelse da statsbudsjettet for 2018 ble presentert.

Tradisjonelle mottakere som Tanzania, Nepal og Malawi er blant disse, i tillegg til mellominntektsland som Brasil, Sør-Afrika og Indonesia. I tillegg skal altså krigsherjede Syria bli partner for norsk bistand.

Ifølge Store norske leksikon er en partner en «kompanjong, makker, medspiller eller en person man kan danse med». Regjeringen byr opp til en uoversiktlig salsa med en ustabil partner. Samtidig påpeker regjeringen selv at betegnelsen «partnerland» nettopp til Syria er brukt på grunn av Norges innsats for å dekke humanitære behov, men understreker at norsk Syria-politikk ligger fast.

Det er imidlertid ikke helt klart hva Syria-politikken består i. Norge anerkjente i 2012 Nasjonalkoalisjonen av syriske revolusjons- og opposisjonskrefter som «rettmessige representanter for det syriske folk», ifølge daværende minister Espen Barth Eide.

Koalisjonen raknet kort tid etter den norske anerkjennelsen, og i 2017 påpekte daværende statssekretær Marit Berger Røsland at «Norge anerkjenner selvsagt Syria som en suveren stat, og at det er Assad-regimet som i folkerettslig forstand representerer staten Syria».

I 2012 anerkjente man opposisjonen som rettmessige representanter kanskje fordi man trodde Assad skulle falle, som kollegene i Nord-Afrika under den arabiske våren. Nå er altså Syria og Assad oppsiktsvekkende nok foreslått som partnere for norsk bistand. Så fort kan det altså snu.

Det kan være fristende å spørre om Assad faktisk vet at han er foreslått som norsk bistandspartner. Det er lite sannsynlig, fordi Norge har ingen direkte kontakt med de syriske myndighetene. Men hvordan skal man opptre som en partner, hvis man ikke engang snakker med myndighetene i partnerlandet.

Norge skal ifølge regjeringen ha «et bredt bistandsengasjement» i disse utvalgte landene. Dette burde innebære at staten i landet er på banen, eller i det minste vet at det er et satsingsland for Norge.

Vi skal og bør være til stede i sårbare land som Syria siden landet har kollapset og behovene er enorme. Men det burde være uaktuelt å inngå i et partnerskap med myndighetene i et land der FN har avdekket at sikkerhetsstyrker har begått forbrytelser mot menneskeheten som inkluderer massakre, kidnappinger, tortur, voldtekt og drap av sivile.

Fortsatt er mye uklart i regjeringens strategi. Det forrige prosjektet Solberg-regjeringen lanserte i 2014, med 12 såkalte «fokusland», hadde reelt sett lite å si, da pengene ofte gikk helt andre steder. Da dette ble lansert var det heller ikke noe skikkelig debatt i Norge.

Under budsjettforhandlingene i høst ble derimot regjeringen bedt om å komme tilbake til Stortinget, for å få en ordentlig redegjørelse for valg av de 24 partnerlandene. Dette trengs. Det at man bruker mye penger for å lindre nød bør ikke kvalifisere til at et land blir partnere med Norge.

Vi må ha som målsetting at slike land støtter opp menneskerettighetene og bærekraftsmålene, og at Norge faktisk kan leve i et likeverdig og ikke minst langsiktig partnerskap med myndighetene. Assad er derfor ikke en verdig dansepartner for Norge.