Regjeringen vil ikke fokusere på (ekstreme) meninger,men fokuserer istedet utelukkende på (ekstreme) handlinger, dvs. det som kan utgjøre en trussel mot liv, helse og samfunnets grunnleggende verdier og statens infrastruktur, skriver Lars Gule. Bildet er hentet fra skuddscenene i Santa Barbara, etter at den 22 år gamle terroristen Elliot Rodger skjøt og drepte syv mennesker i 2014.  Foto:NTB Scanpix
Regjeringen vil ikke fokusere på (ekstreme) meninger,men fokuserer istedet utelukkende på (ekstreme) handlinger, dvs. det som kan utgjøre en trussel mot liv, helse og samfunnets grunnleggende verdier og statens infrastruktur, skriver Lars Gule. Bildet er hentet fra skuddscenene i Santa Barbara, etter at den 22 år gamle terroristen Elliot Rodger skjøt og drepte syv mennesker i 2014. Foto:NTB ScanpixVis mer

Regjeringens definisjoner av radikalisering gjør oss alle til voldelige ekstremister

Å ta i bruk begrepet "radikal" innebærer ikke på noen måte at det må omfatte vilje til eller ønske om å bruke vold

Meninger

I regjeringens «Handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme» er uttrykkene «radikalisering» og «voldelig ekstremisme» uløselig koblet sammen. Begrepene defineres slik:

«Radikalisering forstås her som en prosess der en person i økende grad aksepterer bruk av vold for å nå politiske, ideologiske eller religiøse mål.»

«Voldelig ekstremisme forstås her som aktiviteten til personer og grupperinger som er villige til å bruke vold for å nå sine politiske, ideologiske eller religiøse mål.»

I prinsippet kan man definere ord, uttrykk og begreper som man vil. Definisjoner er ikke sanne eller false, riktige eller gale, men mer eller mindre sakssvarende. En definisjonen er god dersom den hjelper oss å identifisere et fenomen slik at det gir oss innsikt, åpner opp for forståelse og gir oss mulighet til å utforske fenomenet nærmere. Begreper kan i beste fall hjelpe oss til grep om virkeligheten.

Bidrar regjeringens definisjoner til dette? Gir de ovennevnte definisjonene innsikt i fenomenet ekstremisme og veien inn i ekstreme posisjoner? Neppe. Fordi definisjonene er uklare og omfatter implisitte elementer.

Definisjonene gjør både regjeringen og de fleste mennesker i Norge til voldelige ekstremister. Regjeringen er villig til å bruke vold for å nå sine politiske, ideologisk eller religiøse mål når vi har et militært forsvar som til og med benyttes aktivt i utlandet. Mange støttet den forrige regjeringens bruk av militær makt i Libya. Og politiet er bevæpnet for å kunne skyte personer som måtte angripe dem. Osv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En innvending om at dette handler om legitim bruk av vold for å nå bestemte mål, og derfor ikke berører den nevnte definisjonene, viser bare hvor uklar definisjonen er. For det er ingen avgrensing mot legitim eller lovlig vold i definisjonene.

Noe av problemet er at regjeringens definisjon binder «vold» og «ekstremisme» sammen på en underforstått selvfølgelig måte, som om dette skulle være to sider av samme sak. Men det er det jo ikke, og vi kan uansett ikke vite noe om det uten en definisjon av ekstremisme. En slik definisjon finnes ikke i handlingsplanen. En av grunnene til dette, er at regjeringen ikke vil fokusere på (ekstreme) meninger, men utelukkende på (ekstreme) handlinger, dvs. det som kan utgjøre en trussel mot liv, helse og samfunnets grunnleggende verdier og statens infrastruktur. Dette er en sympatisk og viktig intensjon i et åpent og demokratisk samfunn, men bidrar ikke til nødvendige avklaringer av hva som er ekstremt.

Radikal kommer av det latinske «radix» som betyr rot. Radikal innebærer derfor en vilje til å gå til roten av et problem og omfatter en ambisjon om å endre noe, gjerne samfunnsforhold, på en grunnleggende måte. Men det innebærer ikke på noen måte at det å være radikal må omfatte vilje til eller ønske om å bruke vold. At noen radikale har brukt vold for å nå sine mål eller forsvare sine verdier, akkurat som konservative og liberale, gjør det lite sakssvarende å knytte «radikal» til voldelig ekstremisme. For det er det som skjer når radikalisering, en aktiv verbalform av radikal, brukes som benevnelse på prosessen hvor noen i økende grad aksepterer bruk av vold for å nå bestemte mål.

I tillegg har uttrykket radikal et positivt innhold for mange, men dette er i større grad knyttet til konnotasjoner og behøver ikke være avgjørende for etablering av nye og relevante definisjoner. Problemet her er at uttrykket «radikalisering» verken er sakssvarende eller særlig relevant for det fenomen og problem myndighetene ønsker å sirkel inn med sin definisjon, for så å kunne forebygge den såkalte radikaliseringen.

Utgangspunktet for hele diskusjonen er at det finnes personer, grupper og organisasjoner (så vel som stater) som opptrer voldelig på et forkastelig moralsk og politisk grunnlag. Det er derfor behov for en avklaring av hva som gjør noen former for voldsbruk akseptable og andre former forkastelige - eller altså «ekstrem», slik regjeringen mener. Dette kan gjøres ved å tydeliggjøre hva som er ekstremt.

Både ekstrem og ekstremisme kommer fra det latinske «extremus» som betegner ytterpunkter. Uttrykket kan oversettes med «det ytterste», «det fjerneste» eller også «det verste». Det et uttrykk som brukes om ytterliggående holdninger. Erfaringen viser at det finnes i alle fall to hovedtyper ekstreme posisjoner, nemlig ytterliggående oppfatninger om virkeligheten og om moralske og politiske forhold. Men disse ytterliggående posisjonene kan bare avklares som ekstreme dersom vi allerede har avklart hva disse posisjonene er ytterliggående i forhold til. Det innebærer at det ekstreme alltid ses i forhold til et gitt, eksplisitt eller implisitt, «sentrum».

Ekstreme oppfatninger av virkeligheten, eller deskriptiv ekstremisme, er mindre relevant for de fenomener regjeringen og PST er opptatt av å få grep på, som er av moralsk eller politisk karakter, dvs. normative. Det normativt ekstreme kan defineres som et sterkt avvik fra omforente og godt begrunnede moralske, etiske, juridiske og politiske normer. Ekstremisme i denne sammenhengen handler derfor om en mer eller mindre systematisk uttenkte og vedvarende, altså teoretisk og/eller ideologisk-filosofisk forankrede, oppfatninger som avviker sterkt fra våre best begrunnede og godt omforente moralske, etiske, juridiske og politiske normer. De normene som utgjør vårt felles og globalt aksepterte sentrum, er menneskerettigheter og demokrati.

Dette innebærer at man er normativ ekstremist dersom man framsetter ideer, meninger og har holdninger eller gjennomfører handlinger som innebærer at man krenker noens menneskeverd, innskrenker deres menneskerettigheter og/eller vil innskrenke demokratiet. Vil man bruke vold for å nå mål som innebærer at menneskeverd og menneskerettigheter krenkes og demokratiet trues, er man en voldelig ekstremist.

Med denne forståelsen av hvordan ekstremisme kan og bør forstås (defineres) for å fange inn det mangslungne fenomenet politisk og religiøs ekstremisme, blir det også klart at uttrykket «radikalisering» ikke er opplysende. For den prosessen som uttrykket radikalisering er ment å beskrive, fra ikke-ekstreme til (voldelig) ekstreme posisjoner, blir ikke opplyst av uttrykket radikalisering. Kanskje tvert imot.

Uttrykket «ekstremisering», en selvforklarende neologisme, er derimot en umiddelbar og ganske uproblematisk benevnelse på en prosess fra en ikke-ekstrem til en ekstrem posisjon. Så må man avgjøre om ekstremiseringen i det enkelte tilfellet omfatter en voldsbejaende ekstremisme. Ekstremisering er derfor et enklere og mer avgrenset begrep enn radikalisering, og således også et mer sakssvarende begrep.

Dermed kan vi også vende tilbake til utgangspunktet. For dagens ekstremister forstås ikke best som radikale eller ved at de har gjennomgått en radikalisering. Derimot er det snakk om (voldelige) ekstremister hvor det er behov for å forstå hva som har ført dem inn i og gjennom en ekstremiseringsprosess.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook