PÅ GRENSA:  En norsk politikvinne geleieder ei gruppe asylsøkere på Storskog grensestasjon på den norsk-russiske grensa mandag.  Artikkelforfatteren mener regjeringens forslag til innstramminger i utlendingsloven utfordrer rettssikkerheten. Foto: Cornelius Poppe / NTB Scanpix
PÅ GRENSA: En norsk politikvinne geleieder ei gruppe asylsøkere på Storskog grensestasjon på den norsk-russiske grensa mandag. Artikkelforfatteren mener regjeringens forslag til innstramminger i utlendingsloven utfordrer rettssikkerheten. Foto: Cornelius Poppe / NTB ScanpixVis mer

Regjeringens forslag utfordrer rettssikkerheten

For å unngå å skape «refugee in orbit»-situasjoner, må ikke asylsøkere returneres med mindre de gis adgang til en asylprosedyre.

Meninger

Ankomsten av et økende antall flyktninger og migranter til Norge, blant annet over Storskog fra Russland, byr på utfordringer. Noen har beskyttelsesbehov, andre ikke. Regjeringen foreslår innstramningstiltak, blant annet i form av endringsforslag til utlendingsloven.

Lovproposisjonen som ble lagt frem sist fredag inneholder tre hovedproblemstillinger: Retur uten realitetsbehandling i Norge; utvidet instruksjonsmyndighet overfor utlendingsnemnda (UNE) og utvidet bruk av tvangsmidler.

Enhver stat bestemmer selv hvem den vil gi adgang til territoriet og hvem som skal få bli. Dette suverenitetsprinsippet begrenses av internasjonale forpliktelser som forbudet mot å returnere en person til et område hvor liv og sikkerhet er i fare («non-refoulement prinsippet»). Det innebærer at en stat heller ikke kan nekte asylsøkere adgang for å søke beskyttelse. Men asylsøkere kan ikke selv velge asylland. Derfor har vi bestemmelser i utlendingsloven som gjør retur av asylsøkere til et annet land mulig, for eksempel fordi de allerede har fått beskyttelse der. Dublin-samarbeidet er et annet eksempel. I samsvar med dette returnerer vi asylsøkere til asylsaksbehandling i et annet land.

En hittil nokså sovende bestemmelse gjelder mulighet for retur av asylsøkere som har hatt opphold i et annet land før de kom til Norge - et land hvor de ikke var forfulgt og hvor de vil få asylsaken behandlet («trygt tredjelandsregelen»). Regjeringen foreslår nå at vi fortsatt skal kunne returnere en asylsøker til et «tredjeland», men uten kravet om at søker vil få søknaden realitetsbehandlet der. Forslaget innebærer derfor fjerning av en rettssikkerhetsgaranti og fravikelse fra det som til nå har vært norsk holdning; at vi ikke fraskriver oss saksbehandlingsansvaret med mindre vi vet at et annet land tar det på seg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

På 80-tallet, da asyltilstrømningen til Europa begynte, var situasjonen ofte slik at asylsøkere reiste fra land til land og søkte asyl, en klar belastning for europeiske asylsystemer. Nordeuropeiske land, geografisk plassert langt unna de stedene flest asylsøkerne kommer fra, etablerte en praksis med retur til land asylsøkerne hadde reist gjennom. Resultatet var at asylsøkere ble sendt videre fra land til land og ble «refugees in orbit» som ingen tok ansvar for. Noen endte tilbake i land de hadde flyktet fra og ble utsatt for forfølgelse som følge av denne ansvarspulveriseringen. Dette forklarer at et av formålene med Dublin-samarbeidet nettopp var å knesette et prinsipp om at alle søknader om beskyttelse skal saksbehandles, men bare av ett land. Dette samme hensynet gjaldt bestemmelsen om retur til tredjeland som regjeringen nå foreslår å endre.

Det er i utgangspunktet selvsagt i orden med retur av personer som har en oppholdstillatelse som står ved lag og er fornybar. Men for mennesker med behov for beskyttelse stiller det seg annerledes. For å unngå å g skape «refugee in orbit»-situasjoner må ikke asylsøkere returneres med mindre de gis adgang til en asylprosedyre. Slik står loven nå og slik bør det forbli.

For å returnere noen tilbake til et tredjeland, må man forsikre seg om at det er trygt. Visshet om at en asylsøker vil få asylsaksbehandling og at flyktningkonvensjonen og menneskerettighetene respekteres, er viktige kriterier for å anse et land som trygt. EUs prosedyredirektiv henviser til at slike folkerettslige forpliktelser må respekteres.

Direktivet inneholder også klageregler over returbeslutning til et tredjeland. Dessuten står det at en asylsøker skal utstyres med et dokument som bekrefter at saken ikke har blitt realitetsbehandlet. Istedenfor innsnevring av rettssikkerhetsgarantier slik lovforslaget legger opp til, bør Norge snarere følge EUs eksempel.

Russland har underskrevet flyktningkonvensjonen, men det knytter seg stor usikkerhet til russisk asylpraksis. Russland ble nylig dømt for brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) i forbindelse med en sak som gjaldt retur til Syria. Det er første gang domstolen behandler en sak om forhold knyttet til Syria fordi europeiske stater for det meste innvilger asyl til syrere. Domstolen rettet kritikk mot Russland, som istedenfor å vurdere faren for konvensjonsstridig behandling i Syria, fokuserte på at asylsøkerne befant seg irregulært på russisk territorium. Russland ble dømt blant annet for brudd på non-refoulement-prinsippet. Dommen sier oss noe om russisk flyktningrettslig tenkning eller mangel på sådan. Det er ikke betryggende.

Norge er i en situasjon hvor effektivisering er påkrevet. Regjeringen vil innføre instruksjonsmyndighet overfor Utlendingsnemnda (UNE), som i dag er et uavhengig, domstolsliknende organ - presumptivt uten påvirkning av politiske konjunkturer og som derfor borger for reell to-instansbehandling. Forslaget om endring er derfor svært urovekkende og bør ikke vedtas.

Det er dessuten oppnevnt et offentlig utvalg som skal utrede spørsmålet om innføring av særdomstol for utlendingssaker. Den innstillingen bør vi vente på.

Folkeretten inneholder strenge krav til bruk av tvangsmidler. Det gjør også det norske lovverket. Regjeringen ønsker å utvide bruk av tvangsmidler i saker hvor en utlending kommer til å bli nektet realitetsbehandling. De mener det kan medføre unndragelsesfare. Man kan kanskje lese forslagene som et signal om at regjeringen ønsker å ta i bruk tvangsmidler i økende grad snarere enn at dette er noe reelt nytt. Allerede i dag fins hjemler som nok kan benyttes slik at forslagene egentlig er overflødige. Det er imidlertid positivt at det blir presisert at fengsling ikke skal brukes overfor enslige mindreårige asylsøkere eller familier med mindreårige barn.

Heller ikke forslaget om utvidelse av utlendingsinternat varsler om store endringer når man vet at også i dag plasseres utlendinger som skal uttransporteres i mange andre politidistrikt enn Oslo og utlendingsinternatet på Trandum.