LEVERT UTVALG: Klima- og miljøminister Vidar Helgesen. Her er han under stortingets spørretime i vår. Foto: Berit Roald / NTB scanpix
LEVERT UTVALG: Klima- og miljøminister Vidar Helgesen. Her er han under stortingets spørretime i vår. Foto: Berit Roald / NTB scanpixVis mer

Klimarisiko:

Regjeringens klimarisikoutvalg kan legge grunnlaget for en ny oljepolitikk

Men i mellomtida risikerer det å drepe en nødvendig debatt.

Kommentar

Det har vært et rop lenge. Først i miljøbevegelsen. Så våknet finansbransjen. Etter hvert har også partier, akademikere og kommentatorer kastet seg på. Og forrige uke ble det besvart fra høyeste hold. I statsråd forrige fredag ble det nedsatt et utvalg som det neste året skal vurdere klimarelaterte risikofaktorer og deres betydning for norsk økonomi. For eksempel hva det betyr for norsk økonomi når salget av bensin- og dieselbiler i land som Kina, Storbritannia, Frankrike og senest Nederland stopper opp.

Regjeringens klimarisikoutvalg kan legge grunnlaget for en ny oljepolitikk

Ifølge det rimelig tekniske mandatet skal utvalget:

  • Vurdere hvordan en mest hensiktsmessig kan analysere og framstille klimarisiko på nasjonalt nivå.
  • Identifisere antatt viktige globale, klimarelaterte risikofaktorer og vurdere deres betydning for norsk økonomi og finansiell stabilitet.
  • Vurdere eventuell metodikk for at private og offentlige virksomheter, herunder finansinstitusjoner, skal få et faglig grunnlag for å kunne analysere og håndtere klimarisiko på best mulig måte.

Samtidig avgrenser mandatet utvalget fra å vurdere hvordan oljefondet skal forvaltes og hvordan handlingsregelen skal fungere. Det skal heller ikke foreslå tiltak for å kutte utslipp, spesifikke tilpasninger til endret klima, eller endringer av oljepolitikken eller oljeskattesystemet.

Istedenfor skal utvalget blant annet «styrke informasjonsgrunnlaget for å innrette politikk og virkemidler på en måte som reduserer landets sårbarhet for klimarisiko og ivaretar langsiktig verdiskaping».

Det har vakt reaksjoner. Til NTB sa SVs Lars Haltbrekken og Kari Elisabeth Kaski at «det er meningsløst at utvalget som skal se på klimarisiko for norsk økonomi, ikke skal komme med forslag til hvordan vi kunne redusert denne risikoen.»

Kritikken er forståelig. Klimarisikoutvalget kommer som en reaksjon på endringer som allerede har funnet sted. Det haster å få på plass tiltak som sikrer oss mot den, ikke bare vurderinger og informasjonsgrunnlag.

Likevel er det grunn til å ta utvalget vel imot. Med seg i utvalget får lederen, konsulent og Finansdepartementet-veteran Martin Skancke, en risikoekspert, en klimaforsker, en jusstipendiat, en professor i petroleumsøkonomi, en professor i ressursøkonomi og en professor i samfunnsøkonomi.

Til sammen har de solid kompetanse innen makroøkonomi, ressursforvaltning, klima og finans. Det gir et godt grunnlag for å samle et overblikk over risikofaktorene endret klima og innsatsen mot klimaendringene representerer for norsk økonomi.

Bredden i fagfeltene illustrer samtidig hvor kompleks klimarisikoen er. Den handler om alt fra priser på verdipapirer til biologisk mangfold. Da er det rett og slett ganske vanskelig å samle et fullgodt utvalg, som både skal gi en bred vurdering og samtidig komme med konkrete politiske vurderinger på enkeltområder.

Skulle man gått mer offensivt til verks, og lagt fram både analyse av klimarisikoen og tiltak for å redusere den, måtte man supplert utvalget med enda mer ekspertise innen blant annet fondsforvaltning, skattejuss og skatteøkonomi. Kanskje burde også partene i arbeidslivet vært representert. Det ville fort blitt et komplekst og saktegående arbeid, som ville tatt år før noe var klart.

Og på sitt beste kan det nedsatte utvalget fortsatt berede grunnen for en ny og bedre oljepolitikk, selv med dagens mandat. Til Bloomberg sier klima- og miljøminister Vidar Helgesen at selv om utvalget selv ikke skal vurdere ny politikk, er ikke vurdering av oljebransjen eller oljefondet utelukket. Det står fritt til å peke på svakheter og risikofaktorer ved dagens politikk, uten at det skal utforme alternativer.

Det avgjørende blir at disse risikofaktorene følges opp. At de er understreket av et utvalg vil være et viktig første skritt, ikke minst for legitimiteten også blant dem som ikke er de mest ihuga forkjemperne for endring.

Det neste må være at utvalgets arbeid følges opp av konkret politikkutforming etterpå, eller allerede underveis, gjennom siderapporter eller nye ekspertutvalg.

Men fordi det også kreves oppfølging av arbeidet, medfører nedsettelsen av utvalget en risiko. Etter en valgkamp hvor debatten om klimarisiko og oljepolitikken fikk mer fart enn noen gang før, kan utvalget bli en bremsekloss på konkret politikkutforming, istedenfor en driver av den. Formaninger om å vente på en kommende utvalgsrapport er langt fra en ny uthalingstaktikk i norsk klimapolitikk.

Når rapporten legges fram 14. desember neste år er statsbudsjettet for 2019 trolig allerede vedtatt. Regjeringens oppfølging vil ikke komme før i 2019, og konkrete politikkendringer kan komme enda seinere enn det igjen.

Risikoen vi er eksponert for er for stor og potensielt kostbar til at vi kan vente til da med å diskutere tiltak for å redusere risikoen, ikke bare omfanget av den. Det har vi rett og slett ikke råd til å risikere.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.