Gjennom det landsomfattende frivilligarbeidet i Refugees Welcome, har vi møtt mange asylsøkere som viser sterke symptomer på svekket psykisk helse. Vi ser altfor ofte at denne gruppen ikke kommer til behandling. Vi blir regelmessig kontaktet av frivillige som arbeider med asylsøkere som viser suicidale tegn. Mange av disse har tatt sitt liv, men i Norge registreres ikke selvmord og selvmordsforsøk ved asylmottak. Dermed finnes ikke statistikk på hele omfanget.

4. desember fortalte Morten Jørgensen, styreformann i Link, ett av landets største driftsoperatører av asylmottak, at forekomst av selvskading og selvmordsforsøk hos enslige mindreårige asylsøkere har økt dramatisk den siste tiden. Han sier han aldri før har opplevd en så dramatisk endring. Han har 30 år bak seg i UDI og med asylpolitikk, og opplever det slik at nåværende asylpolitikk er direkte skadelig for liv og helse. Jørgensens resonnement er klinkende klart: Myndighetene må endre kurs, fordi veien de velger nå koster liv.

Enslige mindreårige asylsøkere er en spesielt sårbar gruppe på grunn av både sosiale og personlige omstendigheter. De har høyere forekomst av psykiske lidelser enn befolkningen generelt, og en stor andel lider av alvorlige symptomer på angst, depresjon og posttraumatisk stress.

De enslige mindreårige er fratatt sin stemme. Mange vet at de vil bli returnert til blant annet Afghanistan, slik som 16 år gamle Wazir som bodde i Lofoten frem til begynnelsen av desember. Vergen hans, Guro Fikseth i Refugees Welcome Vestvågøy, samt mange andre i lokalsamfunnet har kjempet for ham. Wazir fikk avslag på sin søknad om asyl, da alderstestingen anslo at han var over 18 år. Han ble sendt ut, til tross for at Borgarting lagmannsrett, vår nest høyeste domstol, anså det ikke som sannsynlig at gutten er over 18 år.

Det er katastrofalt at nemndlederen i UNE etter dette, uten å behandle saken i nemnd, alene hevet seg over loven og overprøvde lagmannsrettens vurdering om at gutten sannsynligvis er under 18 år. Noen av landets fremste jurister uttaler i VG 8. desember at de mener UNE viste forakt for retten ved å hastebehandle Wazirs begjæring om å omgjøre asylavslaget. I tillegg til å undergrave rettssikkerheten er dette en direkte trussel og psykisk belastning for alle unge asylsøkere.

Den 3. desember ble Wazir plassert på fly til Kabul og dumpet der. Han har ingen familie i Kabul. Den delen av Afghanistan som gutten egentlig er fra, er for farlig ifølge UDI og Landinfo. Dermed henvises gutten til internflukt alene i Afghanistan. Hvordan kan en nasjon som har undertegnet barnekonvensjonen, mene at en 16-åring skal dumpes alene i Kabul?

Andre enslige mindreårige får gjennom historier som Wazirs bekreftet sin store frykt: At de kommer til å bli sendt til et sted hvor flere har sett foreldre har blitt drept og søsken voldtatt. De vet at tvangsrekruttering til Taliban venter for mange. De vet at skole, læring, omsorg og trygghet er utenkelig. Den økende graden av politisk fiendtlighet overfor flyktninger representerer i seg selv en alvorlig trussel for de unges psykiske helse. Leder for Vergeforeningen, Hilde Krogh, forteller om ungdommer som tør ikke sove fordi de er så redde for at politiet skal komme midt på natta og rive dem ut senga og transportere dem til Trandum.

Den psykiske helsetilstanden hos asylsøkere vil ofte ha sammenheng med påkjenninger i hjemlandet, under flukten og i eksil. De har opplevd vold, voldsscener, tortur og forfølgelse, samt en farefull flukt. Deres yteevne, tilpasningsevne og motstand har blitt utfordret, de har opplevd psykisk belastning langt utover den vanlige.

I Norge fastsettes alderen ved tannundersøkelse (Odontologisk fakultet) og røntgenundersøkelse (UniLabs) av hånd og håndrot. Det er etter hvert allmenn kunnskap at metodene er upresise, og mange vil si helt ubrukelige.

Legeforeningens etiske råd behandler for øyeblikket en klagesak mot legen som utfører denne aldersvurdering. Et samlet legemiljø med den Norske legeforening i spissen mener at håndrotsrøntgen er uegnet til å fastslå alder så presist som en slik alderstest krever. Likevel fortsetter praksisen i dag, en praksis som er uvitenskapelig, uetisk og fordømt av fagmiljøet. Alderstesten er en alvorlig og uforsvarlig tilleggsbyrde som øker den psykiske belastningen på unge flyktninger.

Fra 2017 skal Folkehelseinstituttet bygge opp et kompetansemiljø og overta ansvaret for alderstesting. De har formidlet at de ikke vil videreføre dagens alderstesting da den ikke er tilstrekkelig vitenskapelig basert. Flott at dette er tatt til etterretning og at praksisen skal forandres i framtida. Men der er vi ikke ennå, og i disse dager fraktes mange afghanske ungdommer ut basert på nettopp disse alderstestingene. Vi spør: Hva med rettssikkerheten til dem som allerede har gått igjennom denne formen for alderstesting?

I disse dager er flere politiske beslutninger med på å gi disse ungdommene ekstra belastning: Innføring av midlertidig opphold frem til de fyller 18 år, og at midlertidig opphold ikke skal medføre at ungdommene skal få tilgang på god og trygg omsorg gjennom bosetting i fosterhjem eller bosetting i en kommune.

UDI er kritisk til dette, og har nylig sendt et skarpt brev til innvandrings -og integreringsminister Listhaug hvor UDI ber henne revurdere bestemmelsen.

Barn og unge med midlertidig oppholdsstatus, og som ikke blir dømt ut av alderstesten får altså bli i Norge til de er 18 år, og tillatelsen kan ikke fornyes etter det. Når den går ut må de på nytt søke om en vurdering av beskyttelsesbehovet, på lik linje med voksne. For mange av disse barna kan det å fylle 18 år derfor oppleves som en dødsdom.

Tiden i mellom preges av usikkerhet, frykt og redsel for fremtiden. Med en allerede forhøyet risiko for svekket psykisk helse, opplever disse barn og unge i tillegg å bli mistrodd av systemet. Saksbehandlingstid, usikkerhet, midlertidighet i opphold og upresis alderstesting bidrar til en alvorlig, økt belastning på allerede sårbare mennesker.

Norge er forpliktet til å sikre alle likeverdige helsetjenester. En av Norges grunnleggende verdier er at rettssikkerheten skal stå sterkt og den skal gjelde alle. Men på disse områdene feiler Norge og det er katastrofalt. Både for de enkelte skjebnene, og for Norge som en stolt, humanitær nasjon. Politikerne kan, og er nødt til, å endre kurs: Disse unge menneskenes rettssikkerhet og rett på å likeverdig helsebehandling må tas på alvor.

Refugees Welcome mener Norge i dag legger opp til et løp hvor innvandringsregulerende hensyn går foran liv og helse. De norske innvandringsregulerende hensynene synes å gå foran den internasjonale barnekonvensjonen. Det er ikke noe man uten videre kan gjøre. Norge er forpliktet til å være et land som barn og unge mennesker kan flykte til på bakgrunn av humanitære behov. Og Norge er forpliktet til å være et land hvor barn og unge mennesker ikke skal bli så undertrykket og så utrygge at de prøver å ta selvmord alene i fortvilelse på asylmottaket.