UTSENDT: Asylsøkere viser v-tegner ut av vinduet på Trandum, der utsente utlendinger interneres. Juss-Buss er kritisk til utvidelse av interneringsordningen.  Foto: Cornelius Poppe, Scanpix
UTSENDT: Asylsøkere viser v-tegner ut av vinduet på Trandum, der utsente utlendinger interneres. Juss-Buss er kritisk til utvidelse av interneringsordningen. Foto: Cornelius Poppe, ScanpixVis mer

Regjeringens returkamp

Vi frykter for rettssikkerheten til de som skal sendes ut.

Meninger

Det nye statsbudsjettet bevilger til sammen 102 millioner kroner til retur av utlendinger uten lovlig opphold i Norge. De ulike postene går til utvidelse av Trandum transittmottak, Politiets utlendingsenhet for retur av personer som er utvist, flere midler til assistert retur samt midler til opprettelse av et nytt hurtig-transittsenter på Gardermoen.

Budsjettet gir uttrykk for en utlendingspolitikk der retur og internering av mennesker uten lovlig opphold er blitt hovedpilarer.

Vi stiller oss i utgangspunktet positive til at flere returneres etter endelig avslag på asyl, eller etter endelig vedtak om utvisning. Det er ikke til det beste for den enkelte å bli værende etter endelig avslag. Tilknytningen til Norge  øker, gjennom eksempelvis stiftelse av familie, samtidig som fremtiden blir satt på vent fordi vedkommende ikke vil ha mulighet til å arbeide eller bruke sin identitet i det offentlige rom.

Å ha mennesker her uten at de har tillatelse er naturlig nok heller ingen ønskelig situasjon for Norge som samfunn.

På den annen side frykter vi at presset på økt retur av personer med for eksempel endelig avslag på asyl vil kunne ha negativ betydning for rettsikkerheten til den som blir returnert. Per 31. august har antall returnerte økt med 16 prosent fra i fjor, med 4236 utsendte. Regjeringen forventer 7100 utsendelser ved utløpet av 2014. Dette er et sterkt politisk signal, og legger press på Politiets utlendingsenhet og UDI.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

En person som søker asyl i Norge har etter endelig avslag rett til å komme med nye opplysninger i saken sin. Det samme gjelder en som har fått vedtak om utvisning. De har også rett til å gå til sak, og prøve forvaltningens avgjørelse for retten. Denne sentrale rettsikkerhetsgarantien blir illusorisk dersom vedkommende returneres direkte etter endelig avslag på asyl eller ved endelig utvisningsvedtak. Dersom dette blir praksis vil muligheten for prøvelse gjennom domstolene av Utlendingsnemndas avgjørelser bortfalle, og vedtak om avslag på asyl eller utvisning vil i realiteten ikke bli prøvet. Er dette i tråd med det norske rettstatsidealet?  

Parallelt med at det i budsjettet pøses på med penger  til utsendelse, kuttes støtten til Norsk Organisasjon for Asylsøkere. NOAS jobber blant annet med informasjon til familiene til lengeværende asylbarn, som etter samarbeidsavtalen kan ha rett på å bli i Norge etter engangsløsningen.

Siden nåværende regjering tiltrådte har tvangsreturene av barn økt med 72 prosent sammenliknet med forrige regjeringsår. Dette utgjør 590 tvangsreturnerte asylbarn per 1 oktober, hvorav 75 av barna har vært i landet i mer enn 3 år. Når disse familiene sendes ut før NOAS har kapasitet til å informere og hjelpe dem med å ivareta denne retten, mister løsningen sin realitet, og ett av Krf og Venstres viktigste gjennomslag i samarbeidsavtalen forsvinner i et politisk spill.  

UDI er også blitt kuttet i støtte. UDI fatter vedtak om utvisning. Utvisning betyr at man får et innreiseforbud fra Norge og Europa i to år, fem år eller for alltid. Her skal forholdsmessigheten av det inngrep utvisning innebærer ovenfor utledningen selv og hans nærmeste familie vurderes opp mot alvoret av det lovbruddet som ligger til grunn for utvisning. Dette er en vurdering som krever god innsikt i saksforholdet.

Grunnet kuttene er saksbehandlingstiden av utvisningssaker oppe i 20 måneder. Dette skaper et stort press på UDI som forvaltningsorgan, og kan gå ut over kvaliteten og rettmessigheten av vedtak om utvisning. Juss-Buss har sett tilfeller der hensynet til den utvistes barn ikke engang har blitt vurdert i vedtakene.

Dette er ikke utelukkende UDI sin skyld. Det henger trolig sammen med at utviste som har brutt straffeloven ikke har krav på fri rettshjelp, og dermed ikke er klar over at barn skal tas hensyn til før forelderen utvises fra landet. Poenget i denne sammenheng er at med et økt press på rask retur risikerer vi å sende  vil utlendingen risikere å være returnert i tråd med utvisningsvedtaket før slike klare mangler ved vurderingen er oppdaget.

Hvis utlendingen har brutt straffeloven, men har barn i Norge, skal vedkommende som hovedregel utvises i fem år, istedenfor varig. Denne forskjellen har stor betydning for det barnet som berøres. Likevel vil slike feil kunne oppstå når regjeringen kun bevilger penger ett ledd i kjeden og kutter i et annet.   

Innvandringsgruppa på Juss-Buss er daglig i kontakt med personer uten lovlig opphold i Norge. Vi erfarer at mange har behov for en realitetsorientering om hva utreisefristen faktisk innebærer. Mange har også et behov for at noen forklarer hva slags vurderinger utlendingsmyndighetene har gjort når de har gitt avslag på søknad om asyl, eller hva som er lagt vekt på når det er besluttet at vedkommende skal utvises varig fra Norge og Schengenområdet.

En gjennomgang og forklaring av vedtakene bidrar ofte til en aksept av avslaget, og stimulerer dermed til frivillig retur.

Vi savner derfor at det også settes av midler til realitetsorientering. Dette er en rimeligere og mer human måte å sørge for at mennesker forlater landet på. 

I tillegg bør det foretas en evaluering av hvordan Trandum fungerer før det bygges nye plasser. Vår erfaring er at ordningen per i dag er kritikkverdig. Det er hjemmel i utlendingsloven for å internere personer på Trandum på ubestemt tid. Vi har vært i kontakt med personer som har vært på Trandum i opp til 19 måneder, og som enda ikke vet når oppholdet tar slutt.

Å holde mennesker innesperret i så lang tid, uten kunnskap om hvor lenge interneringen skal vare, er et svært inngripende tiltak som reiser problemstillingen om forholdsmessigheten mellom en målsetting om retur, og enkeltmenneskets vern mot statlige inngrep.   Regjeringens handlingsplan om økt retur av utlendinger bærer preg av å være en forhastet prosess, der hensynet til enkeltmennesket forsvinner til fordel for en overordnet målsetting.