PEKER VEI:  Den franske økonomen Thomas Piketty, her under den politiske Almedalen-uka på Gotland i Sverige i juni, hevder vi er på vei tilbake til en verden hvor formue og arv er mer avgjørende enn innsats og talent.
PEKER VEI: Den franske økonomen Thomas Piketty, her under den politiske Almedalen-uka på Gotland i Sverige i juni, hevder vi er på vei tilbake til en verden hvor formue og arv er mer avgjørende enn innsats og talent.Vis mer

Regjeringens skattepine

Flere politikere har hoppet ned fra gjerdet og satt foten i døra inn til eiendomsskatt, skriver Marie Simonsen.

Sist uke kom nok ei liste som viser at kapitalister flest ikke lider nød i Norge. I magasinet Spear’s oversikt over byer med tettest samling av dollarmillionærer, kom Oslo på en sjuendeplass, like bak finanssentre som New York, Frankfurt og London.

Et gunstig skatteregime og politisk stabilitet er noe av det viktigste som gjør byene på topp-ti-lista attraktive for pengefolk, sier analysen av tallene. Men, advarer Spear’s redaktør Josh Spiro, vi må også huske på at mange millionærer i seg selv ikke er et gode hvis ulikhet - som er dårlig for alle - også er økende.

Det er ingen ny erkjennelse, men er blitt hyperaktuell av den internasjonale debatten rundt den franske økonomen Thomas Pikettys bok «Le capital». Han har blant annet påvist hvordan en økende del av inntektene samles på få hender, og hevder vi er på vei tilbake til en verden hvor formue og arv er mer avgjørende enn innsats og talent. Tilbake til Downton Abbey, som det populært er sagt.

Flere har ment at analysen ikke treffer de nordiske velferdsstatene like godt som land som USA, Storbritannia og forfatterens hjemland, men blant andre den norske investoren Jens Ulltveit-Moe og tidligere Høyre-statsråd Victor Norman, nestor ved NHH, har luftet noen av de samme tankene i Dagens Næringsliv den seinere tida.

Piketty kommer på besøk til Norge i høst, men har allerede påvirket den norske debatten om ulikhet generelt og skatt spesielt. Statsbudsjettet skal vedtas i hans voksende skygge, og motstandere av kutt i formuesskatten har fått vind i seilene. Det forklarer hvorfor Høyre-folk nå bruker like mye tid på å understreke at de ikke skal fjerne hele formuesskatten, i hvert fall ikke i denne perioden, som de under valgkampen i fjor brukte på å fortelle hvor ødeleggende den er.

Noe særlig drahjelp fra Frp kan Høyre heller ikke regne med. Partiet, som er tuftet på «sterk nedsettelse av skatter og avgifter», ønsker seg riktignok fortsatt mer omfattende skattekutt enn Høyre, men vil ha en annen dosering. Det betyr at Frp vil ha mer skatte- og avgiftslette til vanlige inntektsgrupper enn til de rikeste. Folk flest er av naturlige grunner ikke så opptatt av formuesskatten.

Da Frp’s tillitsvalgte nylig ble spurt av Dagbladet hva som for dem var de viktigste sakene i høstens budsjett, var skattekutt langt ifra førsteprioritet. Øverst tronet tunge utgiftsposter som samferdsel, eldreomsorg og helsesektoren. Selv om Frp-erne vil bruke mer av oljefondet og dermed har råd til å si ja takk til begge deler, vet de at det er ønsketenkning i samarbeid med Høyre og sentrum.

Høyres hodepine er at fjerning av først arveavgiften og så kutt i formuesskatten, skaper et åpenbart fordelingsproblem. Erna Solberg kan komme trekkende med så mange plagete gründere hun vil, men velgerne oppfatter at kuttene kommer de aller rikeste til gode, og at det dessuten er mulig å rette opp åpenbare urettferdigheter uten å fjerne hele skatten.

Skattepina er blitt så vond at flere politikere har hoppet ned fra gjerdet og satt foten i døra til det umulige - de tenker høyt om statlig eiendomsskatt igjen. Det er bred faglig enighet blant økonomer og både i LO og NHO om at eiendomsskatt er fornuftig, effektivt og rettferdig. Like stor enighet har det vært om at det er politisk umulig.

Jonas Gahr Støre lufter tabuet i boka «I bevegelse», og når tanken ikke øyeblikkelig blir avvist skyldes det at man ser en mulighet for å bruke eiendomsskatt som kompensasjon for bortfall av formuesskatt, også politisk siden det er de rikeste som eier flest og størst eiendommer.

Men folk flest sitter heller ikke dårlig i det etter tiår med eventyrlig velstandsøkning og ditto arveoppgjør. Eiendom er blitt norske lønnsmottakeres lottokupong, og den gir de ikke slipp på uten motstand. Tilhengere kan bare håpe at skatteutvalget, som legger fram sin utredning før jul, gir dem overbevisende argumenter.

Siv Jensen har bedt Scheel-utvalget også vurdere reduserte inntekter til staten. Det er et enda større politisk tabu, som selv partier som er for mindre stat, nødig snakker høyt om. Instruksen til utvalget er at kutt et sted skal oppveies av økninger andre steder.

Det er en balansegang Jensen smertelig kjenner konsekvensene av etter et knapt år i Finansdepartementet.